Fyrverkeri av stil

Ikke noe teater er mer teatralt enn Baz Luhrmanns «Moulin Rouge». Det er helt tilsiktet, og det er til å måpe av.

Australieren lar helt bokstavelig teppet gå opp for et fyrverkeri av en musikal i høyt oppdrevet tempo og med en sjangervri som vil kreve storsinn av Rodgers og Hammerstein-purister. Vi skal være glade for at noen få av oss er velsignet med så kreativt fungerende hjerneceller som Luhrmann. Han byr på noe nytt.

Fantasifullt

«Moulin Rouge» er den siste i hans såkalte «red curtain»-trilogi. Han lot det stilig overdrevent stå til i «Strictly Ballroom» (1992), la «Romeo og Julie» (1997) til skyskrapernes USA i MTV-stil og tar seg nå helt ut med denne fantasien om Paris\' kanskje mest berømte scene, de lettkledde cancandansernes teater, et fristelsens og fristernes oase.

Men det er ikke mye cancan å høre - derimot Elton John, Beatles, Massive Attack, Madonna, David Bowie, T.-Rex og en mengde andre artisters låter i versjoner de knapt selv kan ha drømt om.

Berømte verselinjer inngår flittig i dialogen, så fortsnakket og fortklippet at de små grå strever for å holde tritt. Det er vittig og fantasifullt.

Melodrama

Hans lek med myten om sangeren Orfeus, som steg ned i underverdenen for å lete etter den ideelle kjærligheten, har Ewan McGregor og Nicole Kidman i hovedrollene. McGregor er den fattige forfatteren Christian, virvlet inn i det hektiske teaterlivet og i et kjærlighetsforhold til stjernen og kurtisanen Satine, tvunget til å gi seg til en annen. Kidmans Satine er en positur av en blek, syk, hjertegod tragedie.

De er alle positurer og på forskjellig vis besatt av kjærligheten i Luhrmanns mange fargesprakende tablåer. Regissøren fråtser i melodramatiske og ymse komiske virkemidler.

Virkelighetens Toulouse-Lautrec (John Leguizamo) dukker opp, men det er McGregor og Kidman som bærer galskapen fram - selv syngende, helt tilpass i uvante, krevende roller. Musikk er et stikkord for hele Luhrmanns karriere. Når han nå har fått velte seg i pussige arrangementer tilsatt visuelle effekter, skaper han en spektakulær, ny type musikal. Hva han mangler fra de tradisjonelle musikalene er det sentimentale elementet. Vi hører toner fra «Sound of Music», men ingen Julie Andrews-figur griper tak i hjerterota.

Konfekt bak glass

Og det er vel problemet med ethvert teater. Selv de mest fantastisk utseende tablåer må fylles. Luhrmann fyller sine med gjennomtenkte positurer - betagende for øyet, imponerende koreograferte og innstuderte.

Men all lidenskapen de bærer på, har vanskelig for å trenge gjennom overflaten.

Det er som å stirre på den lekreste konfekt bak en glassvegg, overveldet av synet, lengtende etter et saftig jafs. Akkurat det er til å grine av. Luhrmann ønskes velkommen tilbake. Fort.

LEKKERT: Nicole Kidman og Ewan McGregor får boltre seg i en utstudert lekker, fantasifull visjon av «Moulin Rouge», signert den høyst kreative regissør Baz Luhrmann, som gir sjangeren musikal en helt ny vri. Et overveldende syn, noe tommere i innholdet.