PREMIERE I GÅR: Harald Eias nye serie «Hjernevask». Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
PREMIERE I GÅR: Harald Eias nye serie «Hjernevask». Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Genenes makt og avmakt

I verste fall vil «Hjernevask» bringe oss ett langt steg tilbake til den gamle skyttergravskrigen om arv eller miljø.

||| I går startet Harald Eia & co's mye omtalte serie «Hjernevask». Det er et minefylt terreng han begir seg inn i, og det krever mot. Om serien lykkes i en nyansert framstilling, er dette prinsippielt viktig opplysningsarbeid. Utgangspunktet er bra. Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt; samfunnsforskere flest aksepterer i dag at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning. Vurdert ut fra de høylydte forpostfektningene er det samtidig definitivt en mulighet for at serien kan bringe oss ett langt steg tilbake til den gamle skyttergravskrigen om arv eller miljø.

Det er verdt å spørre seg om hvorfor dette er et så ømtålelig felt. Noe av svaret gir seg selv bare ved å se på tematikken for de sju programmene: «likestillingsparadokset», «foreldreeffekten», «homo/hetero», «vold», «tilfeldig sex», «rase», «født sånn eller blitt sånn». Her er mye krutt med tørre lunter. Over det hele svever de store spørsmål om frihet, likhet, moral og ansvar, og det enda mer grunnleggende spørsmål om «jeg» og eventuelt «overjeg». Er det i det hele tatt noen vits å oppdra barna eller håpe på en bedre verden om det er slik at «alt ligger i genene»? Hovedproblemet med genetiske forklaringer er at de oppfattes som determinerende både for menneske og individ, og det har alltid vært mer truende med en skjebne som kommer innenfra (altså egne gener) enn utenfra (som astrologi eller metafysiske krefter). Spørsmålet bør ikke være om genetiske forklaringer har relevans når menneskelige motiver og handlinger skal tolkes og forstås, men hvilken relevans de har.

Det kan være verdt å betrakte dette spørsmålet på tre nivåer: 1. Det generelt menneskelige (altså «den menneskelige natur»). 2. Genetikk på gruppenivå. 3. Genetikk på individnivå.

Graden av biologisk relevans vil avhenge av hvilket av disse nivåene man diskuterer på. Når det gjelder «den menneskelige natur» er det fremdeles slik at mange assosierer biologiske forklaringer ed et reaksjonært og dystopisk menneskesyn der konkurranse og kamp er opphøyd til styrende prinsipper. Dette bygger på den Hobbesianske oppfatningen av at den fellesmenneskelige natur representerer noe grunnleggende negativt; den er dyrisk, og med det aggressiv, voldelig og egoistisk under det forsonende kulturelle ferniss. Det er imidlertid vel så naturlig for oss å opptre sosialt, vennlig og empatisk, mye fordi dette er egenskaper som er selektert fram gjennom vår kultur (vi har vært sosiale vesener siden før vi ble Homo sapiens). Vår natur er altså sammensatt og fleksibel, og den gode nyheten er at også sosialitet og empati «ligger i genene».

Hva så med rase og kjønn? Den genetiske relevans på gruppenivå? Igjen hefter det ubehag omkring «biologiske teorier», for var ikke dette grunnlag for rasehygiene og andre eksesser? Førkrigstidas biologi må nok i noen grad vedkjenne seg et ansvar her, selv om også dette i stor grad dreide seg om politisert misbruk av genetikk og biolog. I dag har genetiske analyser vist at hele rasebegrepet, i alle fall slik det opprinnelig ble oppfattet, et utdatert. Alle nålevende mennesker er svært like genetisk, noe som forklares med et felles opphav i en relativt liten gruppe som vandret ut fra Afrika for om lag 50 000 år siden. Vi er altså alle dypest sett afrikanere, og på gruppenivå finner man ofte større genetiske forskjeller mellom afrikanske folkegrupper enn mellom f.eks. visse typer afrikanere og etniske nordmenn. Det betyr ikke at det ikke finnes genetiske forskjeller mellom folkegrupper. Noe er synlig som hud- og hårfarge, og noe regulerer metabolsk aktivitet og har medisinsk relevans. Ofte kan dette dreie seg om marginale genetiske endringer, som f.eks. den gruppen av mutasjoner som gjør at visse folkegrupper tåler melk, mens andre, som asiater og noen grupper av afrikanere, ikke gjør det. Dette er trivielle forskjeller i det store og hele, og etnisitet er i vel så stor grad kulturelt som genetisk betinget.

De steileste frontene her til lands går fortsatt på graden av kjønnsforskjeller. Man kan forstå angsten for biologiske forklaringer som bidrar til å sementere kjønnsdiskriminering, men å hevde at kjønn er en ren sosial konstruksjon blir allikevel å stikke hodet i sanden. Igjen må det gå an å ha to tanker i hodet på en gang. Synet på kjønn har endret seg dramatisk siden det medisinske fakultet i 1882-tallet ønsket å utestenge kvinner fra medisinstudiet fordi: «...kvindens nervesystem og helbred som regel neppe vil tillade de omfattende studier...». Ja, kjønn er også kulturelt betinget. Det betyr imidlertid ikke at det ikke finnes relevante, genetiske kjønnsforskjeller.

Det er allikevel på det individuelle nivå at den konkrete kunnskap er størst. Innen ti år er det sannsynlig at vi alle får tilbud om en fullstendig genetisk profilering med en tolkning av våre genetiske disposisjoner. Merk ordet disposisjoner. Dette genetiske horoskop vil sjelden representere noen fasttømret genetisk skjebne. Vi er fleksible i våre responser, og miljøet vil påvirke oss med utgangspunkt i de genetiske føringer. De nye innsikter innen såkalt epigenetikk viser oss også en fleksibilitet på grunnleggende, genetisk nivå. Genuttrykk påvirkes av miljøet, fosterets utvikling påvirkes av mors helsetilstand og nervebaner og hjerneceller utvikles ut fra impulser under oppvekst osv.

Skepsisen til biologiske forklaringer kan dels skyldes at de fortsatt kobles til reaksjonære synspunkter på klasse, rase og kjønn, og forestillingen om at man trekker normative slutninger av biologiske observasjoner, med kort vei til både Ayn Rand, Nietzche og mer eller mindre fascistiske ideologier. Denne skepsisen burde være et tilbakelagt stadium. En nyere, og mer velbegrunnet skepsis bygger på 80-tallets skyttergravskrig i kjølvannet av sosiobiologidebatten som ble næret av Edwards Wilsons spissformuleringer av typen «genene holder kulturen i bånd», og Richard Dawkins ikke mindre spissformulerte påstand om at vi er «genstyrte roboter». Forståelig nok ble dette oppfattet som faglig imperialisme og faglig overmot fra (visse) biologer.

Pendelen har svingt langt i retning av genetiske forklaringer i dag. Ukentlig dukker det opp nye oppdagelser av sykdommer eller atferdstrekk med klar genetisk kausalitet. Katalysert av medienes hang til forenkling gir dette lett inntrykk av at alt ligger i genene, en slags genetisk fatalisme. Det er her utfordringen ligger; hvordan kommunisere forskjellen mellom å disponere for noe og å determinere? Noe av poenget med serien, ifølge Eia, er å vise at biologiske forklaringer er relevante selv om de ikke alltid er de moralsk foretrukne, og at det er bedre å vite om disse enn å basere seg på en naiv fornektelse. Det må være et riktig utgangspunkt som ikke kolliderer med humanistiske idealer om likhet, frihet og rettferdighet. Det er bare greit å vite litt om hvilke steiner som ligger i veien.

Dette er enn så lenge et område med få fasiter. Heller ikke er dette en kamp mellom biologer og samfunnsvitere. Det er store sprik i begge leire, farget av personlig syn og den litteratur man forholder seg til. Det maner til åpent sinn og lite dogmatikk.

ADVARER MOT POLARISERING. - Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt om arv eller miljø, skriver kronikkforfatter Dag O. Hessen, biologiprofessor ved UiO. Foto: Hans A Vedlog Vis mer