UTFORDRES: Daværende kunnskapsminister Kristin Clemet (H) flyttet i 2004 forhandlingsansvaret for lærerne fra stat til kommune. Nå bør Torbjørn Røe Isaksen ta det tilbake, mener artikkelforfatteren. Foto: Scanpix
UTFORDRES: Daværende kunnskapsminister Kristin Clemet (H) flyttet i 2004 forhandlingsansvaret for lærerne fra stat til kommune. Nå bør Torbjørn Røe Isaksen ta det tilbake, mener artikkelforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Gi KS sparken

LÆRERSTREIKEN: KS må vekk fra forhandlingbordet for å skape ro i skolenorge. Men de er ikke alene om å å vise lærerne mistillit.

Debattinnlegg

Det er storkonflikt i skolen, etter at lærernes arbeidsgivere i KS nektet å videreføre arbeidstidsavtalen som ga lærerne en viss styring over egen arbeidstid. Partene vil før eller siden komme til enighet, men det er naivt å tro at problemene slutter der. Grunnlaget for konflikten har bygd seg opp over år, selv om det først var i år det virkelig rant over.

Nå er tilliten brukt opp. Lærerne sier det selv: de er lei av mistenkeliggjøring og detaljstyring som antyder at de sluntrer unna jobben. De er lei av å bruke stadig mer tid på byråkrati og mindre på elevene. De er lei av å oppleve at friheten til å gjøre jobben slik man selv mener den gjøres best forsvinner bit for bit.

Det er dette som ligger til bunn for streiken. Å løse dette problemet er mye vanskeligere enn å bli enige om arbeidstid. Tillit bygges som kjent opp millimeter for millimeter, mens den kan rase sammen i kilometer. For å løse dette underliggende problemet bør staten overta forhandlingsansvaret overfor lærerne før neste hovedoppgjør.

Det var Bondevik II-regjeringen som flyttet ansvaret vekk fra staten. Med daværende kunnskapsminister Kristin Clemet (H) i spissen ble forhandlingsansvaret flyttet over til KS i 2004. Det fungerte naturligvis ikke perfekt, det vil alltid være tøffe tak i forhandlinger mellom parter som har motstridende interesser. Men det er en grunn til at stadig flere lengter tilbake tiden før Kristin Clemet. Etter at KS overtok har samarbeidsklimaet surnet og det har endt i konflikt i hvert eneste hovedoppgjør siden 2008.

KS har fått mange sjanser. Gang på gang har de vist at de ikke har tillit til lærerne. Jeg tviler på at det er mulig å skape ro i skolenorge hvis det er KS som sitter på den andre siden av forhandlingsbordet. Derfor må vi gå tilbake til ordninga vi hadde før 2003, og som er den samme de har i Finland, nemlig at staten tar tilbake forhandlingsansvaret.

Det virker i utgangspunktet rimelig at kommunene skal forhandle med lærerne, siden det er kommuner og fylkeskommuner som er deres arbeidsgivere. Men det er ikke rimelig at ordningen fratar rikspolitikerne styringen over skolen. Vi kan ikke ha det slik at kunnskapsministeren skal få kjeft for alt som ikke fungerer ved skolen, men bare har minimal mulighet til å gjøre noe med det. Hvordan skal han heve statusen til lærerne, slik Høyre gikk til valg på, når han samtidig har null innvirkning på lærernes lønn og arbeidstid? Dessuten bør ikke et teoretisk prinsipp stå i veien for å fikse noe som ikke fungerer.

Når systemer ikke fungerer, må de endres. Det holder ikke å prøve enda en gang til og håpe utfallet blir annerledes neste gang. Men det er nettopp dette Høyre gjør. De har ingen planer om å ta forhandlingsansvaret tilbake til staten, men satser heller på litt mer flaks i forhandlingene mellom KS og lærere neste gang.

Men KS er ikke de eneste som har mistenkeliggjort lærerne. De er ikke alene om å ha brukt opp lærernes tillit og tålmodighet. Også de store partiene har vært med å skape grunnlaget for den frustrasjonen som nå har endt i en streik. Med innføring av nasjonale prøver og stadig nye rapporteringskrav fra politikerne har de også bidratt til mistenkeliggjøringen. Denne politikken har dratt i nøyaktig samme retning som KS, og sendt signaler om at lærerne må kontrolleres og detaljstyres. Derfor har det vært litt rart å se det ene partiet etter det andre vise støtte til lærerne den siste tiden. Er de bekymret for svekket tillit, bør de rette pekefingeren like mye mot seg selv som mot KS. Er det et bevisst dobbeltspill, eller skjønner de ikke hvor dobbeltmoralsk dette virker?

Det finnes naturligvis unnasluntrere blant lærere også, som det gjør i alle yrker. Men hvor lurt var det å innføre byråkratisk kontroll av alle, hvis resultatet er at gode lærerne føler seg mistenkeliggjort og mister gløden? Det har ikke manglet på advarsler om at denne mistillitspolitikken ville føre galt av sted. Likevel har både borgerlige og rødgrønne regjeringer fortsatt som før. Selv det gamle skolepartiet SV protesterte ikke, men videreførte den villig gjennom de åtte årene de styrte kunnskapsdepartementet.

Vi må få slutt på mistenkeliggjøring og tidstyver i skolen. Derfor vil Rødt blant annet erstatte de nasjonale prøvene med utvalgsprøver. I stedet for at alle testes, velges et representativt utvalg skoler ut til å ha prøvene. Sånn får vi fakta om hva norske elever kan, uten at lærerne føler seg mistenkeliggjort i samme grad. Når testen blir en sjelden stikkprøve, i stedet for et årlig kretsmesterskap i nasjonale prøver, unngår vi også at det kortsiktige resultatjaget setter seg i skolekulturen. Da får lærerne tid til å fokusere på skolens mål.

I Norge vil vi mangle over 11.000 lærere om seks år. Vi har ikke én lærer å miste, derfor må vi nå skape ro i skolenorge og gjenoppbygge tilliten. I stedet for flere muntlige støtteerklæringer til lærerne, oppfordrer jeg de andre partilederne til å være konkrete. Hvem vil ta forhandlingsansvaret tilbake til staten? Og hvem vil skrote de nasjonale prøvene og heller innføre utvalgsprøver?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook