Glefser rutinert

Det er ikke lett å fôre en kannibal. Doktor Hannibal Lecter lever ikke av Anthony Hopkins alene.

Ei heller av sult på flere dollar. «Den røde drage» er basert på Thomas Harris\' første bok om den intelligente psykopaten. Som i «Nattsvermeren» (1991) sitter han bak lås og slå, og som i denne glimrende thrilleren handler det mye om forholdet mellom ham og en FBI-agent.

Dette er også den fjerde filmen om fenomenet Lecter - i fjor kom som kjent «Hannibal» - ettersom «Den røde drage» ble festet til lerretet av Michael Mann alt i 1986 under tittelen «Manhunter». Og om regissør Ratner og den alderstegne produsent Dino De Laurentiis ikke akkurat gjør skam på seg, så kunne de godt ha glemt denne nyinnspillingen. Manns film er bedre, nifsere, kjøligere i uttrykket, legger større vekt på det psykiske presset etterforsker Will Graham utsettes for. «Manhunter» er bedre rett og slett fordi den er mer nedtonet, mindre tydelig enn Ratners versjon, som dessuten har en annerledes innledning og en ny, totalt unødvendig sluttscene - billig i verste Hollywood-forstand.

Syder ikke

Graham, i år spilt av Edward Norton, har trukket seg tilbake til et rolig familieliv etter at han overmannet doktoren. Men nå trenger FBI og Jack Crawford (Harvey Keitel) atter hans hjelp for å få has på seriemorderen «Tannfeen», alias Francis Dolarhyde (Ralph Fiennes). Bare et sinnssykt geni som Lecter, og for så vidt Graham, er i stand til å trenge under huden på monsteret, og derfor oppsøker FBI-mannen Hannibal i hans celle for å få hjelp. Imens fortsetter Dolarhyde å herje. Han får bl.a. kontakt med blinde Reba (Emily Watson).

Lecters rolle er atskillig utvidet i denne nye versjonen. Tross alt er sir Anthony selve inkarnasjonen av doktoren, og selv en overbetalt superstjerne må få litt manus å sette tennene i. Men spenningen mellom Hopkins og Norton når ikke opp mot den sydende intensiteten mellom psykopaten og Jodie Fosters Clarice Starling anno 1991. Her utveksles rutinerte replikker, ikke psykologisk nervekrig. Den ellers glimrende Norton rynker brynene og ser fortvilet ut, men blir aldri en spennende person. På sidelinjen raser Fiennes rundt - også monsterets rolle med bakgrunn og betydningen av dragemotivet er bygd ut - og det gjør han godt nok, men i overtydeligste laget.

For hjemmevant

Svært lite er dessverre overlatt til seerens egenoppfatning hos Ratner, som i likhet med Mann har engasjert fotograf Dante Spinotti. Spinotti har mye bra på samvittigheten. Her leverer han et gylnere, varmere billeduttrykk enn i 1986, da Mann tydde mye til blåtoner i sine romlige scenarier. Det er pent, men ikke uhyggeskapende. Også Manns musikkbruk er atskillig mer spennende enn Ratners tradisjonelle komp.

Hopkins har på sin side et selvfølgelig tak på den lumske ondskapen Lecter representerer, så hjemmevant i den kannibalske psyke at han iblant ser ut til å glefse på ren refleks, muligens etter lønningsposen. Nå må han få bite i annet materiale. Vi er overfôret.

PSYKELIG SAMTALE: Vår alles kannibal, Hannibal Lecter (Anthony Hopkins), hjelper kanskje etterforsker Will Graham (Edward Norton) i jakten på en seriemorder, men han leker katt og mus med ham samtidig bak glassveggen sin. Ikke svært spennende i «Den røde drage».