Glitrende absurd fra skyttergrava

Her går det om Bosnia-krigen. Så å si med liv og lyst og treffsikkert som ei kule.

Rammen er av naturlige grunner tragisk nok. Vi er i Bosnia anno 1993, hvor skuddvekslingene en tidlig morgen sender bosniske Ciki (Branko Djuric) og serberen Nino (Rene Bitorajac) ned i samme skyttergrav i «ingenmannsland». En tredje soldat havner også der. Men han ligger på ei mine, som vil eksplodere i det øyeblikket mannen flyttes.

Danis Tanovic spillefilmdebuterer med et prisbelønt manus fra fjorårets Cannes-festival, nå også med en Golden Globe for beste fremmedspråklige film. Og uten å miste blikket for det fortvilte i hele det omkringliggende sakskomplekset, leker han fram en bredt anlagt satire om krig, løgn, politisk taskenspill og maktesløshet.

Verdenspressen får selvsagt sitt i form av en CNN-aktig reporter (Katrin Cartlidge) med nese for sensasjoner - velrettet nok, men også det mest velkjente innslaget i Tanovics sylskarpe film. Fra «Tre konger» (David O. Russell) husker vi den nøyaktig samme figuren.

Med åpenbar innsikt i realitetene balanserer Tanovic mellom absurd harselas og virkelighetsfølelse. Styrkeforholdet mellom de to i skyttergrava snus stadig, mens FN-toppene er på mediekurs i Genhve. Dialogen byr på et vell av snertne replikker.

Godt spill og fin oppbygging av hele dramaets iboende hektiskhet skaper nerve og tilstedeværelse. Sluttbildet er virkelig minneverdig. «Ingenmannsland» er krigssatire på sitt beste.