Glitrende «Chicago»

Ryktene om filmmusikalens død er sterkt overdrevet. «Chicago» er en glitrende musikal, men samtidig sviende samfunns- og mediekritikk.

13 Oscar-nominasjoner, topplasseringer på både film- og musikklister i USA, samt et skred av toppkritikker - og alt er vel fortjent. «Chicago» er ikke bare en av de beste filmmusikalene som er laget, den er også noe av det friskeste som er kommet fra Hollywood på lang tid - uansett sjanger.

Historien om «jazzmorderne» Roxie Hart og Velma Kelly er basert på en sann historie og har vært filmet før.

Hvordan disse kyniske kvinnene, med god hjelp fra korrupte advokater og naive journalister, ble stjerner i 20-tallets lovløse Chicago, tente også musikalskaper Bob Fosse.

Sammen med teamet bak «Cabaret» lagde de sin versjon i 1975. Den traff ikke helt blink før den ble tatt opp igjen på Broadway vel 20 år seinere. Og da, etter rettsfarsen «The O.J. Simpson Show» tok amerikanere meldingen.

Formfullendt

Samfunns- og mediesatiren treffer også så det suser her hjemme, i ei tid da seriøse medier slåss om de beste eksklusive og tåredryppende «bak murene»-intervjuer og trippeldrapsdømte unge kvinner deler sladrebladenes førstesider med kronprinsesser og tv-stjerner.

Rob Marshall har gjort det mange, også flere av de involverte, trodde var umulig: å lage en formfullendt film basert på scenemusikalen «Chicago» - som strengt tatt ikke er mer enn en serie sanger bundet sammen med minimal dialog. Det enkle, men likevel geniale grepet, er at alle sangnumrene nå foregår inne i hodet på hovedpersonen Roxie.

Regidebutant Marshall, som også står for koreografien, har fått det beste ut av alle medvirkende, både foran og bak kamera.

Elegante overganger

Renée Zellweger, Catherine Zeta-Jones og Richard Gere overrasker med sine sang- og danseferdigheter. Queen Latifah og John C. Reilly, som henholdsvis frodig fengselsbestyrerinne og dottete ektemann, leverer også prestasjoner i toppklasse. Men det er likevel den tekniske gjennomføringen som imponerer mest.

Overgangene mellom sangnumrene og den ytre handlingen er så elegant og effektivt gjort at man rett som det er blir sittende og måpe.

Klipping og foto vitner også om høyt utviklet rytmesans og musikalitet. «Chicago» tar i bruk alle filmmediets virkemidler og skaper en heftig svir av sex, synd, satire og sang. Deilig, slem - og fullstendig uimotståelig.

GLITRER: Renée Zellweger som nattklubbsangeren Roxie Hart, som ble stjerne i 20-tallets lovløse Chicago. I kveld har filmversjonen av musikalen «Chicago» norgespremiere.