Gode, gamle svindlere

Snedig og litt for flink svindelspenning.

Gene Hackman, den evig formildende omstendighet, svindler og svindles i «Kuppet». Hackman finner seg bestandig ubesværet til rette i sine roller, uansett hvordan de er, oftest hardkokte på en eller annen måte.

For så vidt knytter det seg også forventninger til en David Mamet-film, en mann med sans for god dialog i sine selvskrevne manus, samt smarte vrier i intrikate forløp. Med på kjøpet får vi uavlatelig hans frue, Rebecca Pidgeon, tilsynelatende uten sysselsetting på egen hånd. Mamet burde sette henne i skapet en periode.

Rebecca bidrar ikke med stort annet enn sin anonymt velpleide framtoning i denne runddansen om det siste, store kuppet - alltid et takknemlig emne. Det er Hackmans veteransvindler Joe Moore som presses ut i et risikabelt prosjekt av heleren Bergman (Danny DeVito), hvis nevø får et godt øye til Joes kone.

En effektiv, sugende åpning trekker oss rett inn i lysskye aktiviteter, hvorpå Mamet sin vane tro anretter den rene labyrint av lureri og lurendreiere. Det er kløktig tenkt og underholdende nok, men regissøren er iblant litt for flink for sitt eget beste.

For spenningen slutter å stige, ettersom han henter fram den ene jokeren etter den andre og virker mer opptatt av å briljere med snedigheter enn faktisk å skape framdrift i personer og historie. Dermed litt uforløst, det hele, men Hackman og DeVito er gode gutter.