Godhetssurrogati

Surrogati i ordnede former er bedre enn forbud, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

På helgas landsmøte gikk Venstre inn for å tillate såkalt altruistisk surrogati i Norge. Det betyr at en søster eller en venn (eller en totalt fremmed), av ren godhet, kan bære frem barn for enslige eller par som ikke kan få barn selv. Det skiller seg fra den formen for surrogati vi diskuterer mest, som også innebærer at surrogatmor får betaling for tjenesten.

Det er god Venstre-ånd å gå mot formynderske forbud. Til grunn for ønsket om altruistisk surrogati legger Venstre at enkeltmennesker er i stand til å ta informerte og gode valg for seg selv og sine. «Det skal sitte langt inne å forby noen som virkelig har lyst på barn, og som har lyst til å hjelpe andre med å få barn, å gjøre det», sa Sveinung Rotevatn til NRK etter landsmøtet.

Vedtaket er et etterlengtet og liberalt stykke politisk nybrottsarbeid. Ingen andre partier støtter noen form for surrogati. Den norske surrogatidebatten er mer preget av innbitte motstandere (KrF), enn av ivrige tilhengere. Altruistisk surrogati er derfor en taktisk smart måte å introdusere surrogati på. En ordning som ikke inkluderer betaling, kun gode og rene intensjoner, er lettere å svelge for skeptikere enn en ordning med utveksling av penger. KrF vil uansett være mot, men dette kan flytte på andre felt i det politiske landskapet.

Ved å tillate surrogati i Norge viser Venstre en god evne til pragmatisk problemløsing. Surrogati er allerede en realitet for mange, men da ved at de reiser ut av landet for å få det til. Når ordningen foregår i andre land har vi ingen garantier for at verken helsesystemet er godt nok for mor, eller at det juridiske er tilfredsstillende for begge parter. Det har vi mer kontroll over hvis vi regulerer hjemme. Ved å tillate altruistisk surrogati i Norge tegner vi kartet etter terrenget, med det resultat at navigeringen blir tryggere for alle parter.

Forslaget kommer imidlertid ikke uten bråk. Det er ikke overraskende at reaksjonene er hardest i Kristelig Folkeparti. Olaug Bollestad frykter for at ordningen vil skape et press på kvinner til å føde barn mot sin vilje, og mener det er vanskelig å sette grenser for hva som anses som betaling og ikke. Kan det dukke opp et svart marked? Hva med andre vederlag? Du får ikke penger, som er ulovlig, men du får et smykke, gratis mat, gratis klær, eller en sydentur istedenfor.

Også i Venstre var det uenighet. Partiets andre nestleder, Terje Breivik, mener altruistisk surrogati bryter med noen av de mest grunnleggende følelsene vi har om forholdet mellom mor og barn.

Mange deler nok Breiviks følelsesreaksjon på spørsmålet om surrogati. Fordi du er så glad i dine egne barn, klarer du ikke å se for deg at det finnes mennesker som er villig til å gi bort et barn for å behage andre. Det er en forståelig innvending, men det er ikke et holdbart argument. På deg selv kjenner du ingen andre. Det at du selv ikke ville gjort det, utelukker ikke at andre kan finne både glede og lykke ved å gjøre det. De fleste surrogatmødre har også barn fra før av, noe som kan gjøre oss tryggere på at de vet hvilke følelsesmessige reaksjoner de har i vente. Studier viser heller ingen negative effekter for surrogatmødre.

Debatten om hvorvidt altruistisk virkelig lever opp til navnet, minner om den samme debatten rundt organdonasjon. I Storbritannia var altruistisk organdonasjon forbudt frem til 2006. Før det var det kriminelt å donere organer til andre enn slektninger. Forbudet bygget på en tro om at ingen tilregnelige mennesker virkelig ønsket å gi bort ei nyre til en totalt fremmed. Siden 2006 har imidlertid antallet altruistiske donorer vokst hvert eneste år, og teller i dag over 100 personer i året. I USA gir i overkant av 150 mennesker bort organer til fremmede.

Altruistiske handlinger som innebærer både fysisk risiko og belastning på egen kropp er altså sjeldent, men ikke uhørt. Det samme er det mulig å se for seg i tilfellet surrogati.

Det er likevel tenkelig at kommersiell surrogati har flere positive sider enn altruistisk surrogati. Ettersom det er et betydelig arbeid å bære frem et barn, kan det være bedre at mor får økonomisk kompensasjon enn at hun ikke får det. Uavhengig om intensjonen er ren godhet (andre trenger barn) eller egoisme (jeg gjør det fordi jeg blir lykkelig av det). Fordi vi har mange andre former for arbeid eller stønad som sikrer inntekt i Norge, er det på langt nær gitt at surrogater vil presses til det av økonomiske problemer.

Det store målet med surrogati, kommersiell som altruistisk, er at man tilrettelegger for ønskebarn som mest sannsynlig, siden de vil vokse opp i Norge, vil leve gode, lykkelige og verdige liv. De kan også vente å få det like bra som barn som vokser opp hos biologiske foreldre. Det er lite som slår det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook