Goethe for oss?

I dag er det 250 år siden Tysklands største dikter, Johann Wolfgang Goethe, så dagens lys. Hjemlandet feirer ham til overmål gjennom hele 1999; toppunktet nås med gigantarrangementer i Goethe-byene Frankfurt og Weimar.

Viraken ledsages av en flom av Goethe-kitsch: T-skjorter, paraplyer og sokker med universalgeniets portrett, ja, til og med narresmokker der babyen «inhalerer» Goethe når den suger! Vi er vel i dag (dessverre!) blitt immune mot denslags kommersiell utnyttelse. Men har Goethe fortsatt en mer dyptgående betydning i Tyskland - og for oss? Og hvem står vi egentlig overfor i Goethe?

Det siste spørsmålet begynte forskningen å arbeide med lenge før Goethe var død i 1832, og konklusjonen har oftest vært at han var en gigant. Hvem kan på alvor trekke i tvil den sublime kvaliteten i dikt som «Øber allen Gipfeln» eller «Marienbad-elegien», dypden i Faust , den ungdommelige sprengkraften i Werther, den klassiske harmoniseringsviljen i Iphigenie eller Wilhelm Meister, den erkjennende iakttagelsesevnen i Goethes naturvitenskapelige bestrebelser eller utfordringen i hans spenningsrike liv?

Men «demonteringene» mangler heller ikke: Goethe var farlig autoritær overfor mange samtidige, han utnyttet kvinner og var politisk reaksjonær - for bare å nevne noen av ankepunktene, nok ofte fremlagt mest for å skape sensasjon.

Kanskje har Tyskland hatt større problemer med sin store sønn enn utlandet, som vel aldri har tvilt på at Goethe med sin universalisme og sitt begrep «verdenslitteratur» stod fjernt fra all tysk nasjonalisme. Etter Hitler-tidens skjebnesvangre dyrkelse av falske helter og idealer har tyskerne naturlig nok hatt en sunn skepsis til alle «store menn». Selv Goethe har iblant gått med i dragsuget. Den nylig avgåtte tyske presidenten Roman Herzog snakket om den «fjerne Goethe som den mest treffende beskrivelse av tyskernes forhold til ham». Selv ble jeg ikke overrasket, men snarere trist til sinns da lederen for Berlins «Litteraturhus» i en samtale uttalte bastant og uten beklagelse at «Goethe har jo ikke akkurat konjunktur hos oss». Verst for tyskerne selv at de ikke finner et fruktbart forhold til ham!

Men den manglende nærkontakten med giganten henger nok også sammen med mer omfattende forhold: En riktignok grovmasket, men kanskje sann karakteristikk av det 20. århundre kunne være at det ikke har vært de store heltenes, men de truede, skremte, ekstremt usikre antiheltenes tid i litteraturen. Vår verden ble for komplisert til å erkjennes og beherskes av sterke individer, og vi fikk Kafkas Josef K. og Becketts mange antihelter.

En banal sannhet i dag, likeledes at Goethe står for det motsatte: en sterk overbevisning om menneskevesenets storhet og mulighet til å erkjenne de største dyp og gå formende inn i verden. Representerer Goethe altså bare en utidsmessig livsholdning som vi egentlig har lite bruk for annet enn som historisk dokumentasjon? Jeg tror ikke det.

For det første burde man kanskje snart sette spørsmålstegn ved hvor lenge vi kan leve med antiheltenes dominans, med en stadig gjentatt tvil på mennesket - sammen med en stadig sterkere tro på dataverdenens og teknikkens formelle muligheter, men hvor innholdet blir stadig mer preget av uttynnet «gjenbruk» av gammelt stoff. Er vi villige til å heve blikket i en annen retning, kan Goethe åpne nye veier.

For det annet er Goethe ved nærmere ettersyn utrolig nyansert og langt fra noen predikant for de billige positive løsninger i humanistisk retning. Han kjente alle onde og farlige motkrefter, og hans betydning ligger kanskje først og fremst i at han på tross av dette ikke lot sin tro på mennesket bli grunnleggende svekket.

Personlig hadde jeg allerede som syttenåring et nærmest sjokkartet møte med en teateroppsetning på tysk av hele Goethes Faust I og II , så overveldende i sine utfordringer at den kunne ha skremt noenhver bort fra Goethe for alltid. Slik gikk det ikke, Goethe meldte seg stadig på nytt, litt skremmende i sin opphøyede storhet, men alltid utfordrende i sine nyanserte dypdeboringer.

De siste årene har jeg vært så heldig å få den spesielle nærkontakt med Goethe det er å oversette tre verker av og om ham. Romanen Valgslektskapene , (Bokvennen 1996), som Goethe selv en gang kalte sin beste bok og som i våre dager ofte regnes som hans mest moderne, er et fortettet firkantdrama, tilsynelatende om ekteskapets muligheter. Men Goethe setter ikke bare ekteskapets moralske disiplinering opp mot subjektive lidenskaper, men skuer, som Walter Benjamin påpeker i et berømt essay, dypt ned i en utfordrende problematikk der det «språkløst naturlige» står overfor det menneskelig-moralske som noe «språklig bevisst».

Den klassiske reiseboken Italiensk reise (Pax 1999), viser den rikt utrustede nordeuropeiske personligheten Goethes møte med fortiden i skikkelse av den for ham normgivende antikken og dessuten et varmt og attraktivt, men også skremmende fremmed land, Italia.

I sin jubileumsbok Goethe. Et essay (Gyldendal 1999), som balanserer fint mellom det populære og det vitenskapelige, gir den danske litteraturforskeren Per Øhrgaard et helhetsbilde avGoethe som en utrolig aktiv og kreativ kraft og betoner ikke minst motsetningene i en personlighet som riktignok er anerkjent som en av verdenslitteraturens største, men som få egentlig kjenner i dag. Øhrgaard fremhever en uttalelse av den unge Goethe som ble bestemmende for hele hans liv og verk: «Dette liv, mine herrer, er altfor kort for vår sjel.» Motsetningen mellom menneskets rike indre og tidens ytre begrensninger oppheves aldri og forblir en evig utfordring. Og: «Vår viljes pretenderte frihet støter sammen med helhetens nødvendige gang.» Sjelen og viljen søker ut over vårt korte liv, stoppes stadig av «helheten», dvs. skjebnen, naturlovene, samfunnet osv., men gir seg likevel aldri.

Det burde ikke være tvil om at 250-åringen er sikret et liv også inn i neste årtusen.