STORVERK: Beate Grimsrud har skrevet en av høstens store norske romaner. Her er hun utenfor skrivestua si på Søder i Stockholm.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
STORVERK: Beate Grimsrud har skrevet en av høstens store norske romaner. Her er hun utenfor skrivestua si på Søder i Stockholm. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Grimsrud skriver fletta av Knausgård

Gal kvinnes dagbok med påfallende selvbiografiske element.

||| ANMELDELSE: «Jeg tror på viljen, men er den fri?» spør Beate Grimsrud i «En dåre fri.» Da den ble sluppet i Sverige for en måned siden, var kritikerne fra seg av begeistring. Boka har blitt sammenliknet med Strindbergs «Inferno», og hennes forfatterskap omtalt som et av Sveriges aller fremste.

Men Grimsrud er ikke svensk. Hun er norsk, født i Bærum, men de siste tjue årene bosatt i Stockholm. Hun skriver på svensk og oversetter selv til norsk. Det er idioti å la nabolandet rappe henne fra oss. Helt fra debuten «Det er grenser for hva jeg ikke forstår» (1998) har hun vist at hun har en stemme, en skrivestil og et forfatterskap det ikke finnes maken til i norsk samtidslitteratur.

Med en «En dåre fri» sprenger hun alle grenser. Det er en kunstnerroman, en oppvekstroman, en fortelling om et fortellertalent så eksepsjonelt at det grenser mot galskap. Bokstavelig talt.

Stemmer i hodet
Fortellingen er lagt i munnen på Eli. Hun er et ekstremt urolig barn, har dysleksi og så nedsatt syn at hun ikke kan se ordene på tavlen. Hun har et ukontrollerbart sinne, og får hyleanfall hver dag. Hun tisser på seg til langt ut i tenårene. Og hun «prater og kan ikke slutte. Gjenforteller, forklarer, spør, finner på, lyver, biter negler.» Mot alle odds vil dette hyper-hyperaktive barnet bli forfatter.

Geniet som bikker over i galskap. Et velkjent fenomen i kunsthistorien, og et fristende litterært tema som sjelden blir godt om du ikke selv er litt gal (men ikke for gal). Hos Grimsrud er det skremmende autentisk. Eli har stemmer i hoder. Fire gutter; Espen (askeladd), Emil (fra Lønneberget), plagsomme og opprørske Erik, det er han som setter i gang Elis verste psykotiske anfall. Og tilslutt prins Eugen, shopperen, kunstneren og narsissisten. Det er ikke tilfeldig at det er gutter. Hun vil skifte kjønn, men hun vet ikke til hva, sier Eli, med en av de mange slående innsiktsfulle paradoksene boka byr på.

Helveteskildring
«En dåre fri» er en helveteskildring. Om èn gal blant andre gale på lukket avdeling med rop og skrik og blod og dyp sjelelig smerte. Om søvnløshet, om stemmer i hodet, hallusinasjoner, tvangsinnleggelser, utallige netter bundet til senga, overdosering og en kropp så dopa at Eli verken kan gå eller snakke.

Kanskje verst, da psykosene bryter ut føler Eli at hodet sprekker og blodet renner ut: «Det stikker i magen. Det brenner i hodet. Tårene er nære. Gråten. Fugleskrikene. Splittelsen. Ingen må dø.» I kursiv får vi psykiatriens kalde kliniske notater; diagnose schizofreni, vrangforestillinger og medikamentering.

Skrivetrang
Det eneste stedet Eli får hvile er i skrivingen. Det er sjelden å lese noen som skriver så nydelig om det å skrive: «Jeg flyr inn i ordene. Ord skaper setning. Setninger skaper mening. Teksten føder seg selv. Den drar i meg. Å være skrivende. En ordmaker, en betrakter, en løgnhals. Å sitte stille og vente. Få, smake, føle, nyte, synge, bli overrasket. Vente ut tanken bak tanken. Ikke rekke å tenke det, bare plutselig se det stå foran meg på papiret eller på datamaskinen. Det har gått direkte via fingrene.»

Er dette en selvbiografi? Spørsmålet er åpenbart. Eli har en ytre biografi identisk med Grimsrud. Oppvokst i Norge med stor familie, gått på samme forfatterskole i Sverige, bor i Stockholm.

Eli debuterer med de samme titlene som Grimsrud, mottar de samme prisene, lager de samme dokumentarfilmene. Mot slutten skriver Eli den boka vi leser; om stemmene i hodet, om barndommen. Men også om frykten for at familien skal lese boka, og forstå at feriene de trodde hun var på, var lange innleggelser: «Jeg vil ikke bli en offentlig pasient. Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten.» Skriver Eli.   

Som en kjelke
Da Grimsrud ble spurt om de selvbiografiske elementene i et Dagbladintervju i sommer, svarte hun at kun første kapitel var selvopplevd. At hun har lest seg inn i psykiatrien, og håper boka vil bidra til å løfte faget. Denne tvetydigheten kunne vært en jålet kommentar til Knausgård og co. Hos Grimsrud oppleves det som ekte saker - i likhet med alt hun skriver. I boka opphever Eli problemstillingen med den slående billedlige presisjon som florerer i denne boka:  

«Jeg tror fortiden er en virvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg på livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.»