VINNEREN: Jubel da Marit Bjørgen kunne feire at hun har sikret Norges 100. gullmedalje sammenlagt i VM-sammenheng. Foto: Lise Åserud / Scanpix
VINNEREN: Jubel da Marit Bjørgen kunne feire at hun har sikret Norges 100. gullmedalje sammenlagt i VM-sammenheng. Foto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Grovarbeid og gode hjelpere

Marit Bjørgen tok Norges VM-gull nummer 100. Den internasjonale kvinnedagen feires samtidig for 100. gang. Tilfeldig? Neppe.

- Jeg var bare langt unna henne!

Tiåringen min sitter på 17-trikken og strekker armene så langt hun kan, oppglødd etter sin nær-Marit-opplevelse på Universitetsplassen. Sammen med hundretusener andre publikummere har vi under VM valfartet til festplassen til årets 200-årsjubilant Universitetet i Oslo. Vi har feiret «Kroppens geni», som svenske Sverker Sörlin har kalt prestasjonene til Norges skihelter. Et lykketreff gjorde at tiåringen, den kvelden Marit Bjørgen sikret Norges 100. gullmedalje sammenlagt i VM-sammenheng, kom seg tett inntil passasjen hvor skigeniet gikk gjennom folkehavet.

- Tror du jakka også er av ekte gull?

I årets ski-VM har Bjørgen & co skaffet seg pallplasseringer og spalteplass som for få tiår siden ville ha vært utenkelig. Og dette vet observante Dagbladet-lesere: De kunne nemlig lese en dobbelsides feministisk idrettshistorie av sportskommentator Esten O. Sæther allerede før en eneste VM-øvelse var avviklet. Her beskrev han hvilke enorme seire arbeidet for kvinners rettigheter har ført til i skisporet på ganske få år. Sæther siterte Dagbladets sportsredaktør Leif Isdals rapporter fra langrenn for kvinner i ski-VM 1958: «Gårsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne må føle seg fornedret på sitt kjønns vegne. Så uskjønt var dette innslaget i årets verdensmesterskap at man gikk nedslått og kvalm hjem fra Skistadion. Det var kvinneidrett i sin aller verste avskygning.»

Hvorfor all denne vemmelsen? Jo, Isdal mente «det var vondt å se hvordan jentene kom gjennomsvette og segneferdige, bustete på håret og grimet i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigernæs, som til og med holdt make-up’en i orden.»

Denne holdningen - kvinner som tause, pene og rene objekter som menn kan bedømme eller bestemme over - er i dag heldigvis like avleggs her til lands som treski med vidjebindinger. Det vil si: Holdningene finnes, både blant nye og gamle landsmenn. Men mer oppdatert tankegods dominerer, på sportens som på andre samfunnsområder. At VMs kommentatorkorps fremdeles sier «jentene våre» tusen ganger oftere enn de sier «guttene våre», får vi tilskrive treighet i systemet.

Marit Bjørgen uttalte før VM at suksessen i sporet skyldes «eget grovarbeid og et lag av gode hjelpere». Ikke ulikt kampen for kvinners rettigheter, altså. Én god hjelper som har bidratt til mer kjønnslikestilling på idrettsfeltet, er for øvrig den samme sportsredaktør Isdal som Esten O. Sæther valgte å bruke som skrekkeksempel på VMs åpningsdag. Sæther glemte å nevne at Isdal, som så mange andre, gradvis endret sitt syn på kvinner i møte med 1970-tallets feministiske grovarbeidere. Isdal brukte også det han lærte til å endre andres holdninger: Knappe to tiår etter at han selv ønsket at det skulle være «siste gang vi deltar i kvinnelangrenn», viste sportsredaktøren at han kunne leve med at kvinner ble svette, bustete på håret og grimete i ansiktet. I 1975 startet Isdal en debatt i Dagbladet, ikke om skisport, men om Norges fotballforbunds (NFF) utestengning av kvinner.

- Vi må fremme kvinners deltakelse i idretten, ikke motarbeide den, hevdet 1975-utgaven av Isdal. Debatten førte til et stemningsskifte, og NFF måtte endre holdning i 1976. Norske Ellen Wille, som er kalt «kvinnefotballens mor», spilte en avgjørende rolle som leder av NFFs kvinnekomité fra 1978 til 1986, og organiserte jentelag, elitelag, NM, landslag. Wille var også den første kvinnen som entret talerstolen på det internasjonale fotballforbundets (FIFA) kongress, og foreslo VM for kvinner. Nå i 2011 kan vi forresten feire at det er 20 år siden fotball-VM for kvinner ble en realitet, og rett før årets ski-VM startet ble Ellen Wille (57) hedret av FIFA for dette arbeidet. Noe for øvrig kun VG av norske medier gadd å dekke (17. februar). Sportsjournalistene var muligens for opptatt med de mektige skitoppene i FIS - som for øvrig var 30 år seinere ute enn sine kompiser i FIFA med å slippe en kvinne som Anette Sagen fram.

At ting tar tid kan 100-årsmarkeringen for den internasjonale kvinnedagen kommende uke være en påminnelse om. Kvinnedagen ble riktignok stiftet i 1910, da tyske Clara Zetkin på en internasjonal kvinnekonferanse i København fikk gjennomslag for å innføre en kvinnedag 8. mars. Først fra 1911 ble dagen markert i flere land i Europa, og etter hvert over hele verden. Og verdens kvinner skal vite at dagen fortsatt trengs! På hundre år har kampen mot kvinneundertrykking globalt kommet sørgelig kort. Kampen mot kvinneundertrykking og for like rettigheter for begge kjønn var viktig gjennom hele 1900-tallet, men er fortsatt verdens viktigste.

Kvinnekampens motstandere har til alle tider brukt mot feministene (og de som ikke vil kalle seg feminister, men kun insisterer på likeverd- og likebehandling) at det alltid finnes noen som har det verre: Blir du som kvinne utestengt fra en idrettsarena eller et styrerom? Sorry, men det er vel verre å bli påtvunget burka? Æresdrept? Eller kidnappet og solgt som sexslave?

Som 100-årspresang på 8. mars ønsker jeg meg en slutt på all slik uproduktiv sammenlikning, og mer konkret innsats mot kvinneundertrykking på alle nivåer. At det finnes ulike grader av undertrykking, og ulik størrelse på seirene og valører på medaljene, skal ikke holdes mot dem som faktisk gjør noe.

Neste uke skal vi hedre de kvinnene som gjorde grovarbeidet for den internasjonale kvinnedagen for 100 år siden. Men først: En heidundrandes fest for kvinnene som har tatt stafettpinnen videre på skiarenaen! Og som for lengst har passert gull nummer 100.