«Guttene fra St. Judes»

Mer tristesse fra den grønne øya langt mot vest.

FILM: Nok en gang går turen til Irland, og nok en gang handler det om grusomme ugjerninger begått med Bibelen i hånd.

Etter å så vidt ha unnsluppet den spanske borgerkrigen, kommer idealisten, kommunisten og enkemannen Franklin (Aidan Quinn) til St. Judes, en forbedringsanstalt for vanskelige gutter, drevet av den katolske kirken.

Møtet med kadaverdisiplinen, overgrepene begått av hans kolleger og den feige ledelsen som nekter å se eller høre noe, blir nesten for mye å bære for Franklin.

Det blir nesten for mye for oss også. Regissør Aisling Walsh maler med bred pensel og grove strøk, noen av scenene er helt på grensen til det sadistiske. De slemme er så inni hampen slemme at det ikke er til å holde ut. Og Quinn, som forsøker å ta et oppgjør med faenskapen, ser mer sliten ut enn forbanna. Helt forståelig, men særlig spennende, verken på det ytre eller indre plan, blir det aldri. Det hele er mørkt, trist og ganske håpløst, helt til siste bilde, som låner mer enn litt fra «Dead Poets Society». Det beste ved filmen er spillet til noen av de unge guttene, som i motsetning til de fleste voksne har fått et større register å spille på.

Det er åpenbart synd på irene. Hvis halvparten av det som er blitt presentert i filmer de siste åra, er i nærheten av sannheten, er det intet mindre enn et mirakel at kirken fremdeles har noen som helst makt på den grønne øya.