AVSLØRENDE: Historikeren og journalisten Guy Walters har skrevet en veldokumentert thriller om jakten på stornazistene.  Foto: Øistein Norum Monsen/DAGBLADET.
AVSLØRENDE: Historikeren og journalisten Guy Walters har skrevet en veldokumentert thriller om jakten på stornazistene. Foto: Øistein Norum Monsen/DAGBLADET.Vis mer

Guy Walters avliver nazimyter

Gir oss den ubehagelige sannheten om de jagede og jegerne.

Les Dagbladets intervju med Guy Walters her.
 
ANMELDELSE: Historikeren Guy Walters avdekker og avliver mange myter i sin veldokumenterte bok om naziforbryterne som flyktet fra ruinene av Det tredje rike. Er det sant, slik den berømte nazijegeren Simon Wiesenthal hevdet, at «Hitlers brune eminense» Martin Bormann ble observert i Brasil så seint som i 1969?

Og hvordan kunne «dødsengelen» fra Auschwitz, Josef Mengele, så lenge holde seg skjult på flukt i Sør-Amerika? Og hvorfor skulle det ta over 42 år før den beryktede Klaus Barbie, «slakteren fra Lyon», ble dømt til livsvarig fengsel?

Overbevisende
«Jakten på ondskapen» gir overbevisende svar på disse spørsmålene, samtidig som forfatteren gransker en rekke vedtatte legender.

Har organisasjonen Odessa virkelig eksistert, eller ble den angivelig hemmelige og mystiske naziligaen skapt av thrillerforfatteren Frederick Forsyth da han trengte en oppfølger til den briljante suksessromanen «Sjakalen» fra 1970?

Det klarte han da også med storselgeren «The Odessa File» (med norsk tittel «Varulv»). Forsyth hevder i forordet her at Odessa ble dannet for å hjelpe naziforbrytere til «et vennligere klima».

Godt understøttet av «mannen som aldri glemte», Simon Wiesenthal, har dette lenge vært en rådende oppfatning.

Guy Walters påviser at Odessa i beste fall var en løs sammenslutning, noe i nærheten av en overklasseklikk av gamle skolekamerater, for å bruke Forsyths formulering — da han omsider ble skeptisk til sin egen framstilling.

Revurdering En som utnyttet PR-effekten av Forsyths litterære suksess var Simon Wiesenthal, som fulgte opp fantasifulle uttalelser med en rekke sensasjonelle påstander. En vesentlig del av Guy Walters' oppsiktsvekkende bok er den grundige revurderingen av legenden Wiesentahl — i sine velmaktsdager en slags sekulær helgen, fire ganger nominert til Nobels fredspris.

«Imidlertid er Wiesentahls anseelse bygd på sand. Han var en løgner (...)», skriver Walters.

Han henviser blant annet til at Wiesentahl helt uten belegg tilskrives æren for å ha avslørt 1100 naziforbrytere, mens det virkelige tallet trolig er mindre enn ti.

Når det gjelder Bormann, som ifølge Wiesentahl vandret fritt omkring i Brasil på slutten av 1960-tallet, er det et faktum at denne «Djevelens Beelsebub» haddet ligget begravd under en gate i Berlin siden 1945.

Wiesentahl løy beviselig om sin rolle i jakten på Adolf Eichmann, og han forfalsket historien om sin egen oppvekst og liv som fange under krigen.

Det er smertelig å lese, og det kan ikke ha vært lett for Walters å skrive denne del av historien med fare for å bli slått i hartkorn med jødehatere, revisjonister og nynazister.

 
Fluktrutene
Guy Walters' historie om de 30 000 naziforbryterne som flyktet fra undergangen i 1945 er ellers den velkjente beretningen om fluktruter gjennom Østerrike til Italia med bistand av sympatisører i Vatikanet.

Fra Genova ble stornazister som Eichmann og Mengele skipet til det tyskvennlige Argentina der Peróns halvfacistiske regime etterhvert åpnet for diverse muligheter til et noenlunde komfortabelt liv.

Guy Walters viser også hvordan vestlig etterretning inngikk skjermende avtaler med nazitopper som satt inne med verdifulle opplysninger til bruk i kampen mot kommunismen i den kalde krigens dager.

De offisielle påtalemyndighetene i Vest-Tyskland og Frankrike viste også påfallende liten interesse for å oppspore forbrytere som Josef Mengele og Klaus Barbie.

« «Jakten på ondskapen» »

Guy Walters

Guy Walters gir oss i sum en veldokumentert og uredd framstilling av et dystert og deprimerende kapittel i historien, der han avliver myter om helter så vel som bødler.