- Hallo, det er T. Rex

Det er klart at i år 2001 slipper selv ikke dinosaurer unna mobiltelefonen.

Stan Winstons utmerkede kjempedyr virker himmelfalne over innretningen de plutselig får mellom labbene, der de halser illsinte rundt etter Sam Neill på øya Isla Sorna. Neill, tilbake i rollen som paleontologen Alan Grant fra den første Jurassic-filmen, er forbannet selv, og med all grunn - vår mann er lurt inn i et sant dinohelvete. Samspillet mellom mobilen og dyrene er derimot muntert nok.

Dinoansvarlig Winston har fortjent et antatt godt honorar og vel så det. Hans kreasjoner får slektningene fra de to foregående eventyrene til å se, ja, forhistoriske ut. Tyrannosauruser og raptorer har troverdig liv og definitivt glimt i øyet. Men de tre manusforfatterne har muligens klasket sammen historien over en pizza en sein kveld.

Forutsigbart forsøk

«Jurassic Park III» skiller seg fra sine forgjengere ved å være mer av en rein skrekkfilm. I alle fall er det altså gjort et forsøk på fornyelse. Regissør Johnston har dessuten klokelig innsett at det gjelder å holde rabalderet innenfor en utholdelig tidsramme på rundt halvannen time, og ikke over to som sist. Når det verken blir særs skrekkelig eller spennende, er det fordi vi med usvikelig sikkerhet kan forutse hvert eneste dinotramp.

Kort sagt kommer Grant til Isla Sorna sammen med sin protesjé Billy (Alessandro Nivola) og ekteparet Kirby (William H. Macy / Téa Leoni). Ikke før Tyrannosaurus Rex tvinger flyet inn i nærmeste tre, får Grant vite at ekteparet slett ikke er ute på rask ekstremturisme. De leter etter en sønn de tror er strandet på øya og ser altså fram til et lengre opphold på stedet.

På rutinen

For en formodentlig anselig neve dollar trasker Macy og Neill rutinert gjennom et skjematisk tegnet uføre i det som kalles en husleiefilm. Noe skal man leve av, og det er sørgelig når formatskuespillere som Macy må bruke kreftene på figurer som ikke kan bli annet enn kjønnsløse.

De tre som unngikk Jurassic I og II kan trygt se denne, da det grundig redegjøres for tidligere eskapader og sarkastisk raljeres over nummer to.

Og selv om dinoene tramper vilt i jungelsalaten, er faktisk både tempo og lydbilde noe mindre frenetisk denne gang.

MØTE VED MILEPÆLEN: «Jurassic Park III» er en ikke fullt så skummel film til tross for et iherdig forsøk på å lage skrekkfilm. Dinoene spiller ikke så verst.