PÅ FILM: En rekke av Jim Thompsons romaner er blitt filmatisert. Her er Jessica Alba i den flunkende nye versjonen av «The Killer Inside Me». Jim Thompson skrev tjueni romaner. I tillegg til de fire som nå utgis på norsk, kommer ytterligere tre i februar. Foto: FRA FILMEN
PÅ FILM: En rekke av Jim Thompsons romaner er blitt filmatisert. Her er Jessica Alba i den flunkende nye versjonen av «The Killer Inside Me». Jim Thompson skrev tjueni romaner. I tillegg til de fire som nå utgis på norsk, kommer ytterligere tre i februar. Foto: FRA FILMENVis mer

Han er Jo Nesbøs store helt

En forfatter med skremmende innsikt i mordets psykologi.

ANMELDELSE: «Den arketypiske amerikanske sjelen er hard, stoisk, en einstøing og morder». Ordene tilhører D. H. Lawrence, men de hjemsøker meg når jeg leser Jim Thompson. Få har boret dypere enn ham i dette mentale landskapet.

I sine beste bøker gir Jim Thompson fengende form til en nådeløs visjon av verden, ribbet for uskyld; det er kriminallitteraturens svar på blueslegenden Robert Johnson og helveteshunden han hadde i hælene.

Sultet seg i hjel
Nylig utkom fire av Jim Thompsons kultklassikere i ny norsk språkdrakt. Tre av dem har vært oversatt før. Den fjerde, mesterverket «Innbyggertall: 1280», forelligger for første gang på norsk. Alle slippes direkte i pocket, slik de også opprinnelig ble utgitt, da bøkene kom som «pulp fiction» i USA på 50- og 60-tallet. Den gangen trykt på billig papir, med spekulative omslagstegninger, distribuert i aviskiosker.

Bøkene var ikke ment for å vare. Ingen av Thompsons romaner var heller i trykk da forfatteren døde i 1977.

Skaperkraften hadde sviktet, kroppen var ramponert innvendig etter årtier med Jack Daniels og Pall Mall. Da Jim Thompson ikke hadde mer å gi, sluttet han å spise. Han sultet seg ihjel, snytt for den anerkjennelsen han følte at han fortjente.

« «Innbyggertall: 1280» »

Jim Thompson

I dag omtaler kjennere gjerne Jim Thompson som kiosklitteraturens Dostojevskij, på grunn av den psykologiske dybden i bøkene, der morderne selv ofte fører ordet.

«De Besatte» kunne vært en passende sekkebetegnelse på hans klientell. Kalkulerende psykopater, ja, men like ofte styrt av vrangforestillinger og impulser de selv ikke har kontroll over. Thompsons folk opererer alene i en verden der ingen noensinne viser hverandre sitt sanne ansikt, hvis de overhodet har noe. Sannheten er på anbud.

Alt er et maskespill
Kremeksempelet er «Morderen i meg», Thompsons gjenombruddsroman fra 1952, som også er aktuell i en nyfilmatisering av Michael Winterbottom.

Fortelleren, Lou Ford, er sheriff i en liten småby i Texas. Dens innbyggerne kjenner Ford som en jovial og godmodig lovens håndhever, en som strør om seg med tilsynelatende tomme fraser. Men alt er et maskespill, nøye iscenesatt for å kamuflere «sykdommen», de mørke kreftene som romsterer i ham og når som helst kan gi utslag i handling. Da det skjer, må morderen etterforske seg selv.

Rollespillet blir stadig mer komplisert. Den løsrevne informasjonen Ford serverer oss henger ikke lenger på greip. Uten engang en trygg fortellerstemme å klamre seg til, står også leseren til slutt helt alene.

Nesbøs helt
Forvirrende blir det først når Lou Ford dukker opp på nytt, som bifigur i «Hard by» (1957). Boka utspiller seg i et slags parallelt univers, og mange år tidligere. Grepet er bare et utslag av pulp-forfatterens vilkår: Forleggerne ville ha mer av det samme, og Thompson tok dem på ordet. Lest separat er «Hard by» en nokså ordinær krim, et spill mellom de ansatte på et hotell. Det er den desidert svakeste av de fire bøkene, men også den mest overfladisk underholdende, i kraft av den bunnløse nedrigheten som preger hver bidige karakter.

« «Innbyggertall: 1280» »

Jim Thompson

Ti år etter at han døde ble bøkene til Jim Thompson gjenoppdaget, og forfatteren ble et kultfenomen, dyrket av såvel Nick Cave som Quentin Tarantino. I forordet til «Innbyggertall: 1280», proklamerer også Jo Nesbø at Thompson for ham er den største krimforfatteren av dem alle.

Grensesprengende
«Innbyggertall 1280» (1964) var Thompsons siste litterære triumf. Utgangspunktet lyder kjent: Fortelleren, Nick Corey, er sheriff i Potts County, og på overflaten både harmløs og konfliktsky. Når han dreper, vil han ha oss til å tro at det er av god vilje. Men for hver gang virker ting mindre og mindre tilfeldig, og etter hvert som Coreys store tanke blir tydelig, må leserne revurdere sannhetsgehalten i alt de så langt har lest.

Jim Thompson ville sprenge alle regler for hva du gjøre innenfor to hundre sider med underholdningslitteratur. Hvordan hans innskutte bruk av kursiv kan fremkalle frysninger er verdt et studium alene.

Noe av den uanstrengte elegansen Thompson lokker oss inn i mørket med går desverre tapt i de norske oversettelsene. Unntaket er Alexander Mellis spreke versjon av «Fikserne» (1963).

Fremmedgjøring
I «Fikserne» la Thomspons mordplottet til side, og skrev en fascinerende innsideberetning om profesjonelle svindlere. Spenningen er lavere, istedet får vi en mørk, poetisk-humoristisk skildring av fremmedgjøring.

Handlingen er satt til Los Angeles, men som i de tre andre bøkene er det et ensomt landskap; hotellrommenes, horenes og morderballadenes Amerika, nærmest gammeltestamentlig i sin kontrast mellom ytre enkelhet og indre kaos.

« «Innbyggertall: 1280» »

Jim Thompson

Men i fravær av en gud ligger veien åpen for menneskene til å oppheve seg selv til dommere over levende og døde. Ja, for den som allerede har en sherrifstjerne på brystet er det bare å gå litt utover sitt mandat.

Som Nick Corey sier: «Hvorfor ellers, hvem ellers, hva ellers enn den allmektige Kristus ville holde ut å være her?»

« «Innbyggertall: 1280» »

Jim Thompson