Handler det om vårglede eller bilulykke?

Månedens poet er hemmelighetsfull.

(Dagbladet.no): - Jeg ønska å få fram at en kjent og dagligdags situasjon også kan by på overraskelser eller uventa øyeblikk, og at det da kan hogge til eller knake i noen og enhver - selv i et gjennomsnitts kåpehjerte, sier Elin Rose Myrvoll.

Hun er kåret til månedens poet i Diktkammeret, med diktet «Lyset har samla seg», om en rød Toyota og et knakende kåpehjerte. Men stort mer har hun ikke lyst til å si om vinnerdiktet, det er åpent for tolkning.

Venninna også finalist

Hun er mindre hemmelighetsfull når det gjelder seg selv. Hun er utdannet arkeolog og jobber i et forskningsinstitutt. Hun har skrevet dikt siden 2003, og ble medlem av Diktkammeret året etter. Sammen med ei venninne har hun også dannet en aldri lokal-seksjon av Diktkammeret hjemme i Tromsø. De to møtes jevnlig på en kafé og snakker om tekstene sine, i rette omgivelser.

- Fra vindusbordet i kafeen har vi utsikt til kirkeuret, som gjerne forbindes med kirkeuret Cora Sandel omtaler i åpningssekvensen av «Alberte og Jakob», forteller hun.

Venninna hennes har skrevet «Text brakkvann», som også er blant marsfinalistene i Diktkammeret. Selv har Myrvoll vært finalist en gang før, men aldri månedens poet. Hun synes det er flott å ha et sted som Diktkammeret, hvor hun kan lufte egne dikt, i tillegg til å lese og kommentere andres.

- Hobbyrommet er i hodet

- Hvor skriver du oftest om?

MÅNEDENS POET: Elin Rose Myrvoll skriver om overraskelser i hverdagen. Foto: PRIVAT Vis mer

- Sanseinntrykk. Særlig farger kan trigge skrivelysten. Men diktene handler om alt mulig; steder i Varanger, saueslakting og observasjoner i hverdagen, forteller hun.

At hun likte å skrive dikt, oppdaget hun ved en tilfeldighet. Det er en hobby som er enkel å drive på med når det passer.

- Det krever verken masse plass eller utstyr. Hobbyrommet er i hodet! En kan leke seg med ord og formuleringer hvor som helst, sier hun.

Juryens kommentar:

Dette er eit dikt av den typen som gjev eit lite ååå-støkk i lesaren. Med si svært fortetta form, og med sitt enkle, men faktisk fleirtydige innhald, får poeten oss med på ei ferd med uventa utgang. Det heile er konkretisert gjennom bilmerke og farge og klesplagg. Ein sving ut av tunnelen: og så skjer det. Bilen og føraren vert famna av vårsola på ein måte som gjer godt djupt inn og langt ned i sjela. At det knakar i kåpa som ikkje bare er kåpa, men kåpehjartet, som sit i bilen, tek det ut over det som bare er lett og godt. Nå vert det så grunnleggjande godt at det er som om heile fundamentet knakar ein augeblenk. Og kva er hjarta i ein bil? Vanlegvis motoren, kanskje, men her er det slik at ordet kåpehjertet ber ei dobbeltyding, det knakar inne i hjarta, i kjenslelivet til føraren i kåpa, samstundes som denne skapnaden, kåpekledd, i rødt, blir hjarta i bilen. Og bilen er også rød, slik at den rg blir eit hjarta i dette landskapsbiletet.

Ei anna tolking kan vera av ein vondare karakter. Me kan tenkja oss at føraren faktisk vert blenda av vårsola, og at ei kvinne vert påkøyrt. Brått får setninga «det knakar i kåpehjertet» ei heilt anna tyding.

Men i tråd med første tolkinga, så kjem ein ut av tunnelen, konkret og klart, men det å bli møtt av vårsola, er rg å koma ut av vinterens mørke tunnel og sjå lyset att. Eit møte med det livgjevande, eit symbol på å få livskrafta attende etter ein depresjon. Slik samlast mange tydingar og rørsler og plan i eitt einaste kjapt skissert bilete, som juryen vart samde om kunne framhevast denne månaden. Så enkelt kan ein få frammenge samanhengar og uttrykke noko som kan tolkast på mange vis, så overtydande klart og gjenkjenneleg, samstundes som me opplever sjølve rørsla i denne situasjonen gjennom det nyskapte i biletet, som noko som skjer nå!

For juryen: Helge Torvund.

I juryen satt også Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia og Marie L. Kleve.