GRISEVISER: På 120 Days kommende album er tekstene viet en del griseri, helt i tråd med Marquis de Sades pornografiske roman «The 120 Days of Sodom» som bandet har hentet navnet sitt fra.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
GRISEVISER: På 120 Days kommende album er tekstene viet en del griseri, helt i tråd med Marquis de Sades pornografiske roman «The 120 Days of Sodom» som bandet har hentet navnet sitt fra. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

- Handler om en god, gammel Oslo-orgie

Spellemann-vinnende 120 Days synger om egne gruppesex-erfaringer på nytt album.

Når man kaller opp bandet sitt etter Marquis de Sades pornografiske roman «The 120 Days of Sodom», er det nærliggende å tro at ens lyriske univers blir inspirert av en del griseri.

Noe som helt klart er tilfelle når det gjelder kvartetten 120 Days, som i 2006 vant to Spellemann-priser for debutalbumet sitt.

På deres kommende album «120 Days II» synger vokalist Ådne Meisfjord (28) blant annet om, som han sier selv, «en god, gammel Oslo-orgie».

- Personlig tekst «And it's one, two, three, four/shivering slowly on the floor/in the name of no shame play a different game/but close your eyes and it's all the same», synger han i et av versene på låta «Osaka».

- Er orgien selvopplevd?

- Det trenger ikke være noen hemmelighet at det jeg synger om er selvopplevd, nei. For meg er det viktig at låter er personlige. De må være vanskelige å synge, sier 120 Days-vokalisten til Dagbladet.

Ifølge Meisfjord er selve musikken og låtstrukturene forholdsvis lette å lage, de kommer naturlig, mens han må slåss litt mer for å få ut tekster han kan stå for.

Nevnte «Osaka» er ei slik låt.

- Det er kanskje den teksten jeg er mest fornøyd med. Om man interessert i å høre etter, så åpner det seg opp en verden full av griseri, sier Meisfjord, som fattet interesse for pornografisk litteratur da han som 17-åring leste Leopold von Sacher-Masochs «Venus in Furs» for første gang.

Campingliv De fire medlemmene i 120 Days vokste opp i hjembyen Kristiansund, men flyttet til Oslo i 2002.

Da bodde de i en periode sammen i ei syv kvadratmeter lita campingvogn i Gamlebyen i Oslo. Ikke hadde de elektrisitet, og etter et par måneder var de frastjålet alt de eide.

OPPLYST: Ådne Meisfjord forteller at deres nye album ikke er like suicidal i fargene som debuten. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet. Vis mer

- Å bo i den campingvogna er ei erfaring jeg er glad for at jeg har hatt, samtidig som jeg er veldig glad det er noe jeg er ferdig med, sier Meisfjord.

Campinglivet varte fra det var «ganske kaldt på våren til det ble helt krisekaldt på vinteren», altså en periode på cirka et halvt år.

Sprøytetrøbbel Til slutt ble det uutholdelig. De matte finne seg et ordentlig sted å bo.

- Det var bekmørkt og jeg kom inn aleine i campingvogna. De andre i bandet hadde funnet seg et annet sted å sove for natta. Som så ofte før lukta det brent skje fordi noen hadde brutt seg inn for å skyte opp heroin der.

- Så var det bare å gå bort til senga, i mørket, og kjenne etter på senga om det lå igjen noen sprøyter der. Etter å ha leita ei stund, og ikke funnet noe, la jeg meg ned. «Hva faen er det jeg holder på med. Dette går ikke lenger», tenkte jeg. Så snudde jeg meg rundt og kjente ei brukt sprøyte mot låret, forteller Meisfjord.

Siden har det altså blitt mer struktur i bandets bosituasjon. Mandag gir de ut sin andre plate, fem år etter at Dagbladet kåret debuten til «årets beste norske album».

- Den nye plata er paradoksalt nok både mer eksperimentell og lettere. Den er ikke like suicidal og er, i alle fall tidvis, retta mot dansegulvet, sier 120 Days-vokalisten.