ENESTÅENDE: Thure Erik Lund er en av de mest originale stemmene i moderne norsk litteratur. Han svikter ikke de som er fascinert av hans forunderlige og virtouse språkunivers. Foto: HENNING LILLEGÅRD
ENESTÅENDE: Thure Erik Lund er en av de mest originale stemmene i moderne norsk litteratur. Han svikter ikke de som er fascinert av hans forunderlige og virtouse språkunivers. Foto: HENNING LILLEGÅRDVis mer

Hans nye bok er en skattkiste

Men Thure Erik Lund gir ingenting gratis.

ANMELDELSE: Noe av det mest besynderlige med bøkene til Thure Erik Lund er smitteeffekten av språket hans. Bare å lese dem er risikabelt, enda verre er det å skulle forklare hva det er som appellerer uten øyeblikkelig å spontanadoptere det særegne ordtilfanget.

«Straahlbox» er Lunds niende og hittil tjukkeste roman, fem hundre sider som fortsetter et språklig nybrottsarbeid uten egentlig sidestykke i samtiden.

Lund formulerer seg med den rabiate energien til en sprellende fisk strandet i det norske språket. Han åpner et eget kravlende bol av ord. Denne gangen skriver han i tillegg som om selve romanformatet er blitt klaustrofobisk.

Teksten vender og snor seg i en trassig vrangvilje mot å skulle gripes. Handlingen lar seg ikke gjenfortelle, fortellerstemmene skifter, ingen holdepunkter er varige. Som helhet er boka med viten og vilje problematisk. Men dersom leseren imøtekommer denne motvilligheten, er romanen en fragmentarisk skattekiste av intelligent humor og skarp sivilisasjonskritikk, bundet sammen med en litterær lekenhet jeg ikke har lest maken til på denne siden av Lunds egne Myrbråten-romaner, diktene til Øyvind Berg og romanene til Roberto Bolano.

Anarkistkommune
Terrenget vil være kjent for trofaste Lund-lesere. Han står i tematisk spagat, med ett bein plantet i en dystopisk gjennomteknologisert fremtidsverden og det andre i sivilisasjonens siste blindsoner; myrlandskap, skrotløkker og antikvariater befolket av diverse anakronistiske eksistenser som livnærer seg av søppel og natur.

Vis mer

I den nye romanen er knutepunktet mellom disse to verdenene lokalisert i Straahlbox, en uvirkelig futuristisk avart av den klassiske anarkistkommunen, lokalisert i et nedlagt industribygg i Amsterdam. Hit eller herfra kommer hele bokas klientell. Huset er et samlingssted for dem som bare i kraft av å være surrete og usmakelige verner om en nå truet livsform, den siste perifere fliken av virkelighet som ennå ikke er fortært og ufarliggjort av markedskreftene, eller det boka kaller «den überfascistoide privatkapitalistiske forbruksåndsutmaningen».

Limet som holder romanen sammen er at hver enkelt del dypest sett peker mot hvordan denne overhumanistiske «turbokapitalismen» ved å kamuflere seg som en naturnødvendighet vil lede til det flate, Matrix-aktige samfunnet vi møter i bokas andre del.

På mange måter blir Straahlbox-huset også et fortettet bilde på hele den romanen det har gitt navn til: «...noe av meningen med å oppholde seg i Straahlbox er denne vridningen, av å skulle begi seg inn, stadig inn i noe man bare har vage formeninger om, i en selvutprøvende maner, for deretter å forlate det, akkurat i det man har blitt fortrolig med situasjonen».

Selvutleverende
Og av de mange brå, uventede vendingene i teksten, kommer den mest overraskende på side 366. Plutselig zoomer fortellerstemmen inn Thure Erik Lund, som sitter og sturer under et epletre. Det som følger er tilsynelatende en selvransakelse i tredjeperson. Effekten er overrumplende. Lund har tidligere skjult seg selv nesten notorisk sporløst i egne bøker, og nettopp dét viser seg å være en av temaene i den kritikken han nå utsetter seg selv for. Resten av boka er en essayistisk skildring av en litterær midtlivskrise, der karakteren Lund drar fra kona og bosetter seg alene ute i skogen i Belgia.

Med hus under en busk sitter Lund og revurderer sine egne vante metoder, som allerede har preget to tredjedeler av romanen. Men dette grepet blir også springbrett for en kvass analyse av «den selvutleverende kvitremaniske samtidslitteraturen», som han samtidig gir sitt helt særegne bidrag til. Fortellerstemmen tilhører på dette tidspunktet nemlig en futuristisk «posthuman» språkmekanisme, som er i ferd med å absorbere menneskene, og gir seg til kjenne for oss gjennom Lund.

Mest morsomt  
Tankesprangene kan være krevende å følge, men de vanskelige setningsstrukturene trenger ikke avskrekke, til det er de for uhøytidelige. Den som vil geleides til lettfattelige svar må imidlertid regne med å kapitulere. Her blir hver enkelt innsikt viklet inn i stadig nye, uten at teksten inviterer til tenkepauser. Bare unntaksvis ledes vi ut i lysninger der alt med ett blir klart og tydelig.
 
Men det må ikke overses at Lund også er svært morsom. Selve språkets har en humoristisk grunntone, der teksten pendler løpsk mellom jordnært bondemål og ravende høyaristokratisk skvalder.
 
Det dystopiske terrenget er kjent fra Lunds egen roman «Compromateria» (2002). Men koblingen til vår egen samtid, med virkelighetshunger og sosiale medier, har aldri vært så eksplisitt som i «Straahlbox». Mer enn noe annet er det illusjonen om individualitet som ligger ribbet og partert tilbake.
 
Samlet byr «Straahlbox» på en en slags fortettet Thure Erik Lund-opplevelse, som er garantert å tilfredsstille fansen, men gjør sitt beste for å riste av seg nølerne underveis.

Kanskje forlanger han mye. Men inn dit Thure Erik Lund brøyter vei er det få forfattere som følger ham.