Håpløst umusikalsk poet treffer tonen

Anne E. Danielsen begynte å skrive fordi hun ikke kunne synge.

(Dagbladet.no): Anne E. Danielsen (46) har vært panina siden hun registrerte seg på Diktkammeret i oktober 2001. Hun deltok ganske sporadisk de første par åra, siden har hun begynt å føle seg mer hjemme.

Nå har hun blitt månedens poet.

- Hvordan begynte du å skrive?

- Jeg er håpløst umusikalsk og fordi jeg syns det var dumt at jeg ikke kunne synge, begynte jeg å deklamere dikt da jeg var i tiårsalderen. Det var for det meste dikt som min mor kjente fra Ønskediktet på radioen. Jeg blei engasjert på forskjellige møter i indremisjonsland på Sørlandet der jeg vokste opp. Det holdt jeg på med til jeg var i 17-årsalderen. Da skreiv jeg mitt første dikt. Om livets urettferdighet, månen og kjærlighet, forteller Anne til Dagbladet.no.

Ble lam

Anne skrev mange nye dikt. To av dem kom med i en antologi som ble gitt ut på Kragerø Forlag i 1979, der både lokale amatører og etablerte diktere som Helge Rykkja og Terje Skulstad var med.

- Fram til slutten av 80-tallet skreiv jeg dikt. Fra 1987-1988 studerte jeg norsk språk og litteratur i Bø. Da sluttet jeg mer eller mindre å skrive, jeg blei for kritisk til mine egne smørerier, forteller hun.

Da hun begynte på formingslærerskole, og blant annet studerte kunsthistorie, ble hun trigget til å begynne å skrive litt igjen. Hun ville egentlig ikke bli lærer, men det var ikke så mange andre muligheter, og hun likte blant annet å undervise i norsk.

I RØROS: Anne E. Danielsen på scenen mellom Tyra Tronstad og Geir Wigdel etter poesikvelden i Røros i januar 2006. Foto: MARIA BØRJA Vis mer

Så skjedde det som ville forandre Annes liv for alltid:

- Høsten 1994 like før jeg skulle fortsette sosialpedagogikkstudiet falt jeg ut av et vindu i huset samboeren og jeg holdt på å bygge. I løpet av sekunder var jeg lam fra livet og ned, forteller Anne.

Hun tilbrakte de neste månedene tilbrakte jeg på ryggmargskadeavdelingen på Sunnaas.

- Åra gikk. Jeg endte opp med datakortet ved Voksenopplæringssentert i Kragerø. Der hadde de også norskopplæring for voksne innvandrere. Jeg leverte cv-en min og sa at jeg kunne tenke meg å jobbe der. Fikk vikariat og jobbet der fram til i høst.

Nå er det slutt, forteller Anne. Skolen får mindre penger til å drive norskopplæring, de må si opp lærere og Anne får ikke vikariater.

- Så i vinter har jeg hatt bedre tid til å skrive. Men det er lenge siden jeg har skrevet så lite som de siste månedene. På den annen side opplever jeg nå fra tid til annen at det er jeg som skriver dikta og ikke dikta som skriver meg. Jeg føler at jeg har litt mer kontroll, liksom. Det å være på Diktkammeret opplever jeg som verdifullt, fordi jeg også liker å kommentere dikt som snakker til meg på et eller annet vis. Hvis jeg går inn og nærleser dikt kan jeg lære mye om hvordan og hvorfor og hva det er som gjør at diktet kommuniserer med meg. Jeg lærer noe om hva jeg syns fungerer.

Hun har også blitt med i en skrivegruppe under Diktets Venner som arrangerer forfattertreff i Skien.

En alvorlig ting

Skrivegruppa skal nå utgi en antologi, der Anne er en av redaktørene.

- Hva slags ambisjoner har du for skrivinga di?

- Arbeidet med antologien gir meg kunnskap om hvordan en eventuell egen diktsamling kan se ut. I det siste har jeg begynt å tenke forsiktig i de baner. Jeg har sortert ut noen dikt som kanskje kan være gode nok. Vi får se. Disse tankene er ennå ganske nye og ikke «fulltenkte».

Hun hadde også med et dikt i antologien «Den Andre» som kom på Poeten.no i 2002.

- Jeg tenker at hvis du mener det du skriver, er det å skrive dikt en alvorlig ting. Jeg opplever det slik at det å gi ut dikt på ramme alvor, det forplikter. Jeg tror derfor ikke jeg vil våge meg på det, før jeg vet at jeg «kan ta vare på», både de dikta som er skrevet og de jeg måtte komme til å skrive.

- Hva med aprildiktet, vil du fortelle litt om det?

- «Checkpoint» skrev jeg for noe over et år siden. Når jeg leser juryens kommentar til diktet, føler jeg ydmykhet overfor en så flott kommentar. Jeg opplever kommentaren ganske i tråd med denne teksten. Jeg husker at jeg hadde et tydelig bilde i meg som jeg forsøkte å sette ord på. Dette er borte nå, nesten, og jeg husker heller ikke hva det var som var inspirasjonskilden, bare at det var noe jeg leste på Diktkammeret i kombinasjon med andre hendelser på den tida.

Savner turene

Hun dyrker en knapp stil:

- Jeg liker nok best det konsentrerte uttrykket og liker utfordringen ved å klare meg med så få ord som mulig. Slik også dette diktet gjør. Men det er ikke ofte jeg skriver så prosalikt som her. Det hender jeg begår noen lengre dikt, men jeg skriver nok oftest korte ting.

Hun rydder stadig i tekstene. I det siste har mappen hun har kalt «Et år er et rusk som tida blunker ut» blitt stadig større.

- Her er de fleste korte og de har naturen som motiv. Det å ikke kunne gå i skauen eller langs sjøkanten er et stort savn og dette savnet dukker av og til opp i dikta mine, forteller Anne.

Hun forteller at hun er svært dårlig til å kaste dikt.

- Jeg har også endt opp med en egen mappe med navn «Månen»! Uffa meg. Men de desidert største mappene heter «Dårlige og skikkelig dårlige» og «Må bearbeides». Her burde jeg egentlig bare kaste med hard hånd. Det er jeg skikkelig dårlig på.

- Hva leser du selv?

- Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg leser for lite lyrikk og om lyrikk. Det blir sporadisk. Har liggende diktsamlinger av forskjellige diktere rundt om i huset. På kjøkkenet, i stua, på badet, på soverommet. Men nå har jeg begynt å lese/nylese prosaen til Tarjei Vesaas. Han er en forfatter som fillerister meg. Og inspirerer.

Les juryens kommentar:

Trugande og sårbart

Eit dikt som tek vare på det poetiske uttrykket sine særlege eigenskapar på ein slik måte at ein mest er redd for å røra ved det. Og på ein måte handlar diktet også om dette: Når ein skal forklara så er ein stum. Ezra Pound har skrive at stor litteratur ganske enkelt er språk fylt med mest mogleg meining. Når språket er så knapt som her og meininga så mangetydig, får det meg til å tenkja på Beckett. Saman med teksten vert rg tittelen mangetydig og får oss til å lura på kva slags situasjon dette er. Det er ein situasjon der ein får sjekka om kommunikasjonen kjem gjennom. Og det er avgjerande at den gjer det.

Diktet skisserer med veldige avgrensa verkemiddel ein situasjon som både er prega av eit ønske om kommunikasjon - og det å vera utsett og overlaten til den andre sine tolkingar utan å kunna korrigera desse, ikkje ulikt diktaren som gjev frå seg eit dikt til lesaren. Men her er også noko sterkare og meir trugande; ei kjensle av at den som skal kommunisera nærast er hjelpelaust overlevert til den andre og me opplever ei form for avmakt; å vera redusert til eit kroppsspråk ein ikkje styrer, der til og med dette er lamma, slik at nærast bare blikket er att. Og tvilen på om blikket kan kommunisera eintydig. Kanskje fortel slutten at ein har blitt forstått. Kanskje nettopp ikkje. Med hovudet i den stillinga som er skildra i siste setning (som forsterkar sitt uttrykk av uferdigheit ved å vera utan punktum), opplever me den mest ekstreme sårbarheit.

For juryen (som også besto av Kristian Rishøi og Maria Børja),

Helge Torvund

SAVNER TURENE: Anne E. Danielsen ble lam i 1994. - Det å ikke kunne gå i skauen eller langs sjøkanten er et stort savn og dette savnet dukker av og til opp i dikta mine, forteller hun.