Foto: Nina Ruud/Dagbladet
Foto: Nina Ruud/DagbladetVis mer

Har Arne Næss klart å sivilisere nordmenn?

Nina Witoszek om miljøkamp og det nye moteordet «transformasjon».

IDEER: Innbyggerne i det lykkeligste landet i verden kommer ikke til å tro det, men vår planets skjebne er ikke lenger er avhengig av tilpasning til eller bekjempelsen av klimaskifte. Det nye moteordet er transformasjon - en massiv, global «new deal» som vil endre hvordan vi tenker, handler, spiser, selger, kjøper, ja, til og med elsker.

En slik ny orden virker selvfølgelig utopisk, men akademikere er spesialister på utopier. Eller mer presist, de er spesialister først på å lage dem, og deretter på å dekonstruere dem - som er mer eller mindre det samme. Begge deler dreier seg om å ikke ane hva man skal gjøre, og å finne opp interessante spørsmål om det.

Den store transformasjonen i et endret klima var nylig et tema på en stor og skjønn konferanse ved Universitetet i Oslo. Berømte gjester, som Carl Folke fra Stockholm Resilience Center og Paul Hawken, forfatteren av «Natural Capitalism», fortalte oss:

1) Vi bør opprette kontakt med biosfæren.
2) Den eksterne transformasjon bør ledsages av en intern prosess - fotturer i fjellet, yoga, meditasjon og alt som skal hjelpe oss å bli ett med naturen.
3) Karbon er ikke så ille. Ski er laget av karbon.
4) Transformasjonen har allerede begynt: det finnes en 58 000 kilometer lang elektronisk liste over miljøorganisasjoner som gjør det umulige. Vi holder faktisk hverandre i hendene!
5) Vi lever i den antroposene tidsalder, der det for første gang i menneskehetens historie er antropos - deg og meg - som har makt til å endre levekårene på jorda.

Disse forslagene er like viktige som de er uskyldige. Prøv å fortelle kvinner i muslimske land - hvorav de fleste ikke har noen identitet utenfor sine menn - å få kontakt med biosfæren. De vil fortelle deg at de ennå har en jobb å gjøre med å få kontakten med sitt sanne jeg.

Eller prøv å overtale grekerne og egyptere - opp til halsen i en økonomisk og politisk krise - å prioritere planeten. For «the bottom billion» er biosfære en abstraksjon. De ønsker arbeidsplasser, sikkerhet og meningen med livet. Og fotturer i fjellet? Vel, Taliban, som vi vet, organiserer ganske mange fotturer og kommuniserer jevnlig med villmarka. Uten at det forhindrer dem fra å skyte jenter som ønsker seg utdanning. De kilometrene av frivillige organisasjoner som «holder hender» høres betryggende ut, men så langt har de ikke hindret klimafiaskoer i København og Rio. Vi trenger å komme ned på jorden fra tåkesky nummer ni.

Dette er, selvfølgelig, lettere sagt enn gjort. På den ene siden er det positive tegn som peker mot en gryende økomodernitetsalder: modernitetens fundamentale separasjon av mennesket fra naturen er i ferd med å bli opphevet og supplert med ideen om oikos - jorda - som vårt hjem. På den annen side vitner vi i dag tilbakeslag fra karbontidens dinosaurer: Amerikanere skryter av sin skifergassalder, den norske oljeministeren skryter av vår gylne oljealder, og kinesere skryter av sin kull-, kjernekraft- og grønnenergi-alder i samme ånderett. Man glemmer lett at dagens grønne industrielle revolusjon er annerledes enn de andre. Det er den første transformasjon som ikke vil lykkes uten en moralsk og kulturell paradigmeskifte. Norge har et slikt paradigme. Vi har en unik naturtradisjon basert på økologisk etikk som strekker seg fra Askeladden, Wergeland og Nansen og videre til Brundtland-rapporten. Og selvfølgelig hele verdens naturfilosof Arne Næss.

Men har Arne Næss klart å sivilisere nordmenn og sette dem på et transformasjonskurs? Et umiddelbart svar er — neppe, eller som Ibsen ville ha sagt, tvert imot! Norge etter Arne Næss er den perfekte motsetning til hans visjon. Norge er ikke spartansk, snarere er det et dekadent land hvor man ikke lenger skammer over å være rik. Vi har for lengst glemt Erik Solheims moralske krav om at hytta ikke skal overstige 100 kvadratmeter. Vi kan være sosialt og miljømessig engasjert, men er hyklerske som djevlen Mefisto fra «Doktor Faust»: vi pumper olje og skjuler oss bak et tynt slør av innkjøpte utslippsretter og subsidiert regnskog.

Nei, Arne Næss har ikke klart å sivilisere Norge, og jeg tviler på om han engang har gitt nordmenn dårlig samvittighet. Men la oss overse den norske petroholismen og foreslå konkrete løsninger heller enn produsere entusiastiske klager. Hva kan gjøres her på bakken for å omvende nordmenn til troen på et bærekraftig samfunn? Her er mine forslag:

Olje- og energidepartementet bør snarest splittes i to for å avspeile mer effektivt den norske schizofrenien. Vi har en oljeminister som allerede gjør en fortreffelig innsats i å flagge dinosaurisk karbonpolitikk. Men vi trenger også en ekte energiministeren som dyrker grønn transformasjon. Norge eier tross alt Europas største selskap for grønn energi - Statkraft!

Vi må skape en «koalisjon av villige». Vi har Oslo Byråd, som har engasjert seg i konkurransen om å bli Europas grønne hovedstad. Vi har Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, som er engasjert i konkurransen om å bli det grønne universitetet. Og vi har den norske Business for Peace-prisen, for å nevne noen Næssianske arvtagere. Hvorfor ikke opprette en synergi mellom akademi, næringsliv, og frivillige organisasjoner? Hvorfor ikke gjøre Oslo til verdens økomodernistiske avantgardeby, mens Stavanger profilerer seg på olje og karbondinosaurer?

Eller hvorfor ikke gå enda lengre - mobilisere pensjonister, kunstnere, og skolebarn? Tross alt, som den irske politiske filosofen Edmund Burke sa, er livet en kontrakt mellom de levende, de døde og de som ennå ikke er født. Vi har hatt vår fest, men våre barn skal arve en døende planet som vi har bidratt til å drepe. Norge kunne, hvis det ønsket, bli til et eksempel på transformasjon i utdanning som er grunnlaget for enhver dyp samfunnsendring. Hvorfor ikke sende lærerne på alle nivåer på kurs ved UiO (SUM), Cicero, BI (Corporate Social Responsibility og Grønn innovasjon) og NTNU (industriell økologi)? Vi er det eneste landet i Europa som virkelig har råd til å investere i et kulturelt paradigmeskifte. Man kunne kalt det en adelsforpliktelse. Spørsmålet er: vil alle de involverte hovedaktørene ha nok fantasi og solidaritet til å handle sammen og melke karbondinosaurene for ressurser til en grønn økonomi? Og tør utdanningsministeren investere i obligatorisk kunnskap om økologisk etikk og grønn industriell revolusjon?

Følg oss på Twitter

«Det er aldri for sent» var Arne Næss motto — selv om han i dag nok snur seg i sin grav.