NY UTGAVE: Store norske leksikon ble lagt ned, men har fått nytt liv med privat støtte. Kan norske akademikere og fageksperter lage et bedre oppslagsverk enn de frivillige bak Wikipedia?
NY UTGAVE: Store norske leksikon ble lagt ned, men har fått nytt liv med privat støtte. Kan norske akademikere og fageksperter lage et bedre oppslagsverk enn de frivillige bak Wikipedia?Vis mer

Har dette nettleksikonet livets rett?

Omstart for Store norske leksikon.

Denne uka ble Store norske leksikon omstartet. Friske penger fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen Dnb Nor har gitt det fallerte nettleksikonet en ny mulighet til å vise sin legitimitet, i konkurranse med brukerskapte Wikipedia.

STORE NORSKES vei inn i nettalderen har vært brolagt med dårlige strategiske og forretningsmessige veivalg, en grunnleggende mangel på nettsentrisk tenkning og en sviktende forståelse av kravene brukerne stiller til et digitalt oppslagsverk.

På vei fra stasbokhylla i de tusen hjem til den kaotiske verdensveven gikk den gamle leksikongiganten ut på dato, både innholdsmessig og konseptuelt.

Da jeg sammenliknet 2009-utgaven av nettleksikonet med brukerskapte Wikipeda, var det ikke mye som gikk i førstenevntes favør.

Siden ble det bare verre.

Etter et mislykket forsøk å redde den skrantende økonomien gjennom reklamefinansiering - den kanskje dårligste ideen blant mange - kastet eieren Kunnskapsforlaget kortene. Der kunne historien sluttet, for kulturminister Anniken Huitfeldt sa et klart og tydelig nei til en statlig redningsaksjon.

Men Store Norske ble altså bragt tilbake fra de døde, og skal videreutvikles av en liten gruppe fast ansatte, med universitetene, Norsk faglitterær forfatterforening og Vitenskapsakademiet som samarbeidspartnere på innholdssiden - samt hjelp fra innloggede brukere.

LANSERINGSFESTEN ble holdt i Fritt Ord ærverdige lokaler, med vesentlig høyere blazer- og stettglassfaktor enn når Wikipedia-folket setter hverandre i stevne. Nå skal nemlig «den tredje sektor» på nett.

- Akademikerne skal bringes til nettet, og nettet til akademikerne, sa hovedredaktør Anne Marit Godal.

- Akademikere, forskere og faglitterære forfattere skal lære at nettet er en del av offentligheten, ikke en muggsopp bak sofaen, supplerte nettansvarlig Ida Jackson.

Akademikerne skal trenes i det sosiale nettets spilleregler, og verves som fagansvarlige og artikkelforfattere. Målet er et redigert og signert oppslagsverk, der det legges større vekt på artiklenes kvalitet og etterprøvbarhet enn på kvantitet og absolutt bredde.

DET ER en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.

Målsetningen er å nå bredt ut, med skoleelever og stundenter som uttalt primærmålgruppe.

Det blir ikke en direkte Wikipedia-konkurrent, dette. Store norske kan nok ha en god og faglig etterrettelig artikkel om hip hop, men subjsjangeren nerdcore må du fortsatt til engelskspråklige Wikipedia for å lese om.

DE ANSVARLIGE legger klokelig nok vekt på at dette ikke er en konkurranse, og at det norske kunnskapssamfunnet trenger både Wikipedia og et alternativ redigert etter en mer tradisjonell modell. Nedrakkingen på Wikipedia ser ut til å være et tilbakelagt stadium, selv om det nok er mulig å gjette seg til hvilken redigeringsmodell Francis Sejersted foretrekker.

Men konkurransen er reell nok. Man skal ikke ha mye kunnskap om brukeradferd på nett for å vite at de fleste av oss graviterer mot et svært lite antall nettjenester - én søkeside, én værtjeneste, én nettbokhandel - og ett nettleksikon.

NETTANSVARLIG: Ida Jackson, også kjent som bloggeren Virrvarr, skal lære norske akdemikere at nettet ikke er en muggsopp bak sofaen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer

DET ER INGEN SELVFØLGE at et oppslagsverk med artikler signert akademikere og fageksperter blir bedre enn summen av delt kunnskap og kollektiv korrigering i det brukerskapte Wikipedia. Fageksperter er også subjektive. Kunnskap er sjelden absolutt.

Hvem skal få lov til å bidra til Terje Londahls artikkel om Steven Pinker - Trond Berg Eriksen, Aslak Nore, eller begge to? Og hvor står Lohndal selv?

Hybridmodellen der artiklene er signert én artikkelforfatter, men kan bidras til av flere, skaper også noen interessante utfordringer. Lederen for paneldebatten under lanseringen, Dagbladets Andreas Wiese, spurte hva som vil skje om Harald Eia går inn og skriver bidrag til en artikkel signert kjønnsforsker Jørgen Lorentzen. Anstrengt latter og ulne svar om at da fikk det kanskje bli en 70/30-fordeling av opphavsretten, viser at dette er vanskelig terreng.

SKAL STORE NORSKE bli førstevalget for brede lesergrupper, må det mer til enn søkemotoroptimalisering og flinke fagredaktører. Sluttresultatet må, innenfor satsingsområdet, være like bra som eller bedre enn det som produseres gjennom summen av kollektiv kunnskap hos Wikipedia.

Dit fram er det langt.

De interaktive elementene som skal la innloggede brukere kommentere, rette feil og bidra til artikler, er foreløpig ikke på plass. Hvor bra brukerinvolveringen fungerer, og i hvilken grad brukerne faktisk vil benytte seg av dem, gjenstår dermed å se. Ironisk nok ville Wikipedia hatt en hærskare frivillige utviklere til å løse et slik problem på kort tid, mens Store Norske må klare seg med sin ene ansatte utvikler, som har lagt ned et heroisk arbeid med å rydde opp i gammel moro og skape en mer tidsmessig teknisk plattform.

Også visuelt er det gjort kraftige forbedringer. Typografi, layout og bruken av interne lenker er vesentlig forbedret. Mye visuell støy er fjernet.

Dagens utgave av forsida ser nå ut som søkemotoren Bing, påpekte en sidemann. Men en artikkel om Bing finner du ikke på snl.no.

KOBLINGEN MOT NETTET er ikke som den bør være. Wikipedia har langt flere lenker til kilder og supplerende informasjon. Store norske framstår fortatt ikke som en fullverdig del av nettets infrastuktur, slik nettansvarlig Ida Jackson sa at tjenesten skal være. Noen synes kanskje det er sjarmerende med innskannende teksturer fra fysiske leksika som bakgrunn for tekst, men dette skal jo først og fremst være et nettleksikon.

Innholdsmessig er det fortsatt hullete som en sveitserost.

På en del felt holder innholdet meget høyt nivå, på andre er det syltynt eller ikkeeksisterende - noe det forsåvidt heller ikke legges skjul på. Det er ikke hver dag man er på en lansering av et nasjonalt oppslagsverk der de ansvarlige redaktørene sier de skammer seg over deler av innholdet.

MYE SKAL KLAFFE, og en del av nettsamfunnets innebygde logikk skal overvinnes, om Store norske leksikon skal lykkes denne gang. Prosjektet er finansiert for tre år eller noe mer, men de ansvarlige er allerede ute og fisker etter statlig finansiering. Det sa kulturminsteren uttrykkelig nei til i forrige runde, men Huitfeldts nei virket å handle mer om at prosjektet ikke hadde livets rett, enn en prinsipiell oppfatning av at staten ikke bør gå inn i leksikonbransjen.

Når de 30 millionene fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen er brukt opp, har vi etter alle solemerker en annen kulturminister. Da legges kabalen på nytt, og de ansvarlige er allerede ute og fisker. Francis Sejersted snakket om «den norske modellen» der noe dras i gang på  privat initiativ, før staten kommer inn når det viser seg levedyktig. Han sa også at det er snakk om «småpenger».

Og når hovedredaktør Anne Marit Godal beskrev nettleksikonet som «et kjempesvært politisk prosjekt», kunne ikke adressen vært stort tydeligere.

Det er lett å sympatisere med ideen om at vi trenger to store oppslagsverk på nett. En monopolsituasjon er uheldig. Wikimedia Norge har allerede søkt om penger. Bokmåls- og nynorskutgavene av Wikipedia har stort forbedringspotensiale. Skal staten inn, må de også få støtte.

Men først skal Store norske leksikons oppdaterte old school-modell vise seg levedyktig i praksis.

STØTTESPILLER: Francis Sejersted i Fritt Ord er arkitekt bak redningsdaksjonen for Store norske leksikon. Han har gjort det før: Her da det ble gitt penger til en ny papirutgave i 2005. Foto: Truls Brekke / Dagbladet Vis mer