ANONYM VERDENSSTJERNE: Haruki Murakami solgte ut Litteraturhuset på 12 minutter. Men få har visst om at den japanske forfatteren har vært på ferie i Norge i tre uker.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ANONYM VERDENSSTJERNE: Haruki Murakami solgte ut Litteraturhuset på 12 minutter. Men få har visst om at den japanske forfatteren har vært på ferie i Norge i tre uker. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Har du gjenkjent denne japaneren på joggetur i Slottsparken?

Han er en litterær superstjerne.

|||Morgenfugler i Oslo har den siste tre ukene kunnet se en japaner jogge daglig omkring i Slottsparken. Hver dag, uten at et menneske har kjent ham igjen.

Dette til tross for at han er en verdensstjerne, oversatt til mer enn 30 språk.

Neste helg arrangerer Litteraturhuset en egen, fire dagers Murakami-festival. Hans opptreden på der Litteraturhuset 23. august ble utsolgt i en fart som vanligvis kjennetegner besøk fra folk som Metallica og Rolling Stones. Flere tusen mennesker sto i kø. De 720 billettene ble utsolgt på 12 minutter.

Fint på Hundorp
I sommer har Murakami og kona lagt en fire ukers ferie til Oslo. Litt dyrt, ellers et godt sted å være, mener den populære forfatteren. Derfra har han har gjort utflukter til Dovre og Vestlandet, og overalt har han fått være i fred for ivrige fans.

— Når jeg ikke skriver, føler jeg meg som et alminnelig menneske. Jeg er overrasket over den voldsomme interessen, men kan ikke forklare den. Jeg er rett og slett en vanlig fyr som liker å fortelle gode historier, sier Murakami, en beskjeden kar i grå hettegenser, avkuttede dongerishorts og joggesko.

— Hva gjør du i Oslo, foruten å løpe?

— Jeg har nettopp fullført et stort romanprosjekt, kalt «IQ84». Det består av tre bøker, på nærmere tusen sider til sammen. Hver av dem har solgt i et opplag på en million. Da jeg ble invitert til Oslo tenkte jeg at dette var en utmerket måte å puste ut på. Et vakkert land, fantastisk natur oppe i fjellene. Et sted som Hundorp virker som et temmelig ensomt sted. Men med et utmerket hotell, rett ved en elv, og en flott restaurant.

Våknet brått
— Du har bodd mange steder, blant annet USA, Italia og Hellas. Hvor føler du deg mest hjemme?

— Hvor som helst. Så lenge jeg har et godt skrivebord og en datamaskin, er jeg fornøyd. Jeg er hjemme når jeg kan skrive, og høre bra musikk. Jeg trenger ro og orden. Hawaii er et godt sted å være, varmt og behagelig.

— Hvordan ble du forfatter?

— Jeg har alltid lest mye. Jeg elsker lange romaner. Jo lengre, jo bedre. Jeg har lest «Brødrene Karamazov» av Dostojevskij fire ganger og «Krig og fred» av Tolstoj tre. Den første boka jeg leste, var Stendhals «Rødt og svart», som 12-åring. Siden har jeg vært hektet. Jeg trodde ikke jeg selv kunne skrive bøker. Men da jeg var 29, ble jeg plutselig overbevist om at det var mulig. Da hadde jeg allerede en masse livserfaring. Det er helt avgjørende hvis du skal skrive romaner. Dybden springer ut av ekte opplevelse. Du må ha elsket, vært såret, deprimert, lykkelig.

Egen lykkefølelse
- ?Du fikk et slags klarsyn midt under en baseballmatch i 1979?

— Det var en vakker aprildag. Jeg ble fylt med en egen lykkefølelse. Det var som om noe falt ned fra himmelen. Jeg trodde med ett at jeg hadde den spesielle begavelsen som skal til for å skrive en historie. Ingenting kan sammenliknes med den følelsen. Siden har jeg bare skrevet og skrevet. og. Jeg har aldri hatt skrivesperre, og aldri mistet troen på den gode fortellingen, om noe uforutsett og overraskende som vekker interesse. Jeg skriver når jeg har lyst. Det er en ren glede.

— Mange av bøkene dine er en slags detektivromaner i uvante settinger. Du har vært opptatt av Raymond Chandler?

— Hans bøker var en åpenbaring. Mange av mine tidlige hovedpersoner hadde litt til felles med detektiven Philip Marlowe. De var personer som ble utsatt for merkelige hendelser, som de observerer og forholder seg til på en passiv måte. Etter «Trekkoppfuglen» (1994) har dette mønsteret endret seg. Skikkelsene mine er mer aktive, positive og aggressive. De tar mer del i handlingen. De er med på å utvikle fortellingen. Særlig min nye bok, «1Q84», er bygd opp på den måten.

Konflikt i Japan
- Hva handler den nye boka di, «IQ84», om?

- Veldig mye. Den forholder seg til George Orwells «1984». Men han skrev ut fra et framtidsperspektiv. Jeg betrakter 1984 og skriver om det som kunne skjedd, men som ikke hendte.

- Bøkene dine synes å være en evig utforskning av hva mennesket egentlig er?

- Når man forsøker å finne sin identitet, havner man i en labyrint. Det er mer fruktbart å se seg selv fra utsida. Som forfatter kan jeg stadig se personer utenfrafra utsida, gjennom blikket til en liten gutt eller en gammel kvinne, hva som helst.

- Bøkene dine er sterkt influert av vestlig kultur. Blir du godkjent av det japanske litteraturpolitiet?

- Mer enn før. For 30 år siden hatet jeg dem og de hatet meg. Jeg likte ikke det de likte, og de kunne ikke fordra det jeg skrev. Jeg var den slemme gutten i klassen. De var portvakter til den japanske tradisjonen. Klassikere som Mishima og Kawabata kjeder meg. Jeg skriver helt annerledes. Jeg er opptatt av kulturell utveksling. Japan har vært veldig isolert og kollektivt. Det har vært anstrengende å bevare individualiteten sin. Men jeg har vært såpass mye i Vesten, der det å ta vare på sin individualitet er en selvfølge. Det har gjort alt mye lettere.

Sex og død
- Iblant skriver du om sammenhengen mellom sex og død?

- Det fins mange dører til det underbevisste. Musikk, vold og sex er slike dører. Jeg liker ikke å skrive om sex, men det må til. Noen ganger blir jeg flau. Det samme gjelder vold. I «Trekkoppfuglen» blir et menneske flådd. Det er også en vei inn i det underbevisste. Brutalt, men det er ikke til å unngå.

- Du er svært opptatt av musikk. Må en forfatter være en slags musiker?

- Absolutt. Du må ha en god rytme. Er rytmen god, kan du improvisere. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive, men lar handlingen utvikle seg mens jeg arbeider. Jeg vil at leseren stadig skal spørre seg: Jøss, hva skjedde nå? Jeg liker ikke realisme, best blir det når handlingen er så spontan at den sjokkerer også meg selv. Fortellingen kan likne på et videospill, men den må være bedre. Det er utfordringen i dag; å utkonkurrere tv, Internett, dataspill med kraften i den gode historien.