Har leger en plikt til å fork orte liv?

DØDSHJELP: Kelly Taylors sak skaper nye spørsmål om hvor grensene for aktiv dødshjelp går, og bør gå.

I FØLGE et debattinnlegg i Dagbladet 18.02.07 skrevet av filosof Lars Johan Materstvedt og jurist og lege Aslak Syse, kan det synes som om leger har en plikt til å forkorte liv i visse situasjoner. De to kommenterer en pågående rettssak i England hvor 30 år gamle Kelly Taylor på grunn av store lidelser har bedt om å bli fratatt sin bevissthet gjennom såkalt lindrende sedering, og deretter slippe å få tilført ernæring og væske. I følge Materstvedt og Syse er det «både en klinisk og etisk plikt å gi denne spesialbehandlingen i et så ekstremt tilfelle som dette synes å være.» Taylor har tidligere forsøkt å ta livet sitt og sulte seg til døde uten å lykkes. Hun antas å ha mindre enn ett år igjen å leve. Hvis Talyor får sitt ønske oppfylt vil hun med all sannsynlighet dø i løpet av dager eller svært få uker. Likevel hevder Materstvedt og Syse at denne form for behandling ikke dreier seg om dødshjelp, og legger til: «Man kan dessuten ikke med sikkerhet si at den vil fremskynde døden.»

Å BENEKTE at dette dreier seg om en form for dødshjelp eller hjelp til å dø, er bemerkelsesverdig. Muligens mener Materstvedt og Syse kun at dette ikke er aktiv dødshjelp, eller eutanasi, men heller ikke det er uproblematisk. Eutanasi kan defineres som en leges intensjonelle forkortning av pasientens liv ved hjelp av medikamenter etter anmodning fra pasienten. Legene er i Taylors tilfelle ikke bedt om å ta livet av pasienten ved å gi dødbringende medisin. I stedet ber pasienten om å bli sedert, og at legene deretter lar være å gi kunstig ernæring og væske, for eksempel gjennom en sonde. Å la være å gi kunstig ernæring og væske til alvorlig syke og døende pasienter blir noen ganger kalt passiv dødshjelp, andre ganger behandlingsbegrensning eller behandlingsunnlatelser - enkelte vil trolig også beskrive det som å la pasienten sulte i hjel. Passiv dødshjelp skiller seg fra såkalt aktivt dødshjelp ved at pasienten dør av sin grunnsykdom, og ikke ved at legen fremskynder døden ved hjelp av medikamenter. Aktiv dødshjelp er i motsetning til passiv dødshjelp forbudt i Norge og de fleste andre land, inkludert England. Hvis pasienten får lindrende sedering kan ikke pasienten lenger ta til seg mat eller drikke på egen hånd. Hvis lindrende sedering gis uten å tilføre væske og ernæring til en pasient som har en antatt levetid utover noen dager, vil pasienten dø som følge av den behandlingen hun får, og ikke av grunnsykdommen. Noen vil derfor definere det Taylor ber om som en form for langsom og ressurskrevende form for eutanasi.

FOR NOEN helsepersonell er trolig det å unnlate å gi kunstig ernæring og væske, mer problematisk enn å for eksempel å la være å gi dialyse eller antibiotika, selv om det er pasientens klare ønske. Mange døende pasienter slutter imidlertid å ta til seg mat og drikke, men Kelly Taylor synes å trenge hjelp for å la være å ta til seg mat og drikke. Hun ber om å bli gjort bevisstløs eller sederes uten å få tilført ernæring og væske. Dermed kan hun uten ubehag få dø av sult i løpet av kort tid. Det er rimelig å si at såkalt lindrende sedering verken er aktiv eller passiv dødshjelp. Lindrende behandling passer ikke helt inn i denne dikotomien, men at Taylor ber om en form for dødshjelp er vanskelig å betvile. Hvis lindrende sedering gis til pasienter som har mer enn noen timer eller få dager igjen å leve, og kombineres med å la være å gi næring og væske vil noen kanskje kalle dette en høyteknologisk og kostbar variant av assistert selvmord. En rimeligere og enklere form for assistert selvmord tilbys i Sveits (hvor pasienten selv inntar de dødbringende medisinene i egne klinikker). Taylor ble imidlertid i følge BBC for syk til å dra til Sveits. Assistert selvmord er forbudt i England, Norge og de fleste andre land. Noen vil nok også hevde at den hjelpen som Taylor krever for å slippe å lide og leve, gir legene en mer sentral rolle i forkortningen av pasientens liv enn alminnelige assistert selvmord hvor pasienten selv må delta i større grad, og at det er mer nærliggende å beskrive det som eutanasi.

MATERSTVEDT og Syse ser ut til å begrunne plikten de foreskriver med at pasienten har en begrenset gjenstående levetid og kan regnes som døende. Klinikere vil ofte begrense bruken av begrepet til pasienter som har timer, dager eller få uker igjen å leve. Det vil som hovedregel være svært stor usikkerhet eller slingringsmonn knyttet til slike tidsangivelser med mindre det kun er snakk om timer eller få dager igjen å leve. Uansett er det å definere Kelly Taylor - som antas å ha opptil et år igjen å leve - som en døende pasient, trolig å tøye begrepet døende vel langt. Hvor lang gjenstående levetid mener Materstvedt og Syse at pasientene bør ha for at plikten de foreskriver skal gjelde, og hva slags krav til sikkerhet krever de i forhold til en slik tidsangivelse? Dessuten, ville det ikke forhindre mer lidelse dersom vi lar pasienten slippe sin lidelse så tidlig som mulig? To andre viktige spørsmål som Materstvedt og Syse snarest bør utdype, er hvordan de kan begrunne at det er en klinisk og etisk plikt å gi Kelly Taylor den spesialbehandlingen hun ønsker og hvor sannsynlig de tror det er at denne spesialbehandlingen ikke vil fremskynde døden. Dessuten lurer jeg på hvordan Materstvedt og Syse forholder seg til den norske legeforeningens retningslinjer for lindrende sedering til døende. Disse retningslinjene begrenser bruk av lindrende sedering til pasienter som kun har få dager igjen å leve. Retningslinjene argumenter mot å tilby slik behandling til pasienter med lengre gjenstående levetid bl.a. fordi dette gjør det mer sannsynlig at man kan forkorte pasientens liv. I tillegg er anbefalingene for å holde tilbake ernæring og drikke svært snevre. Mener Materstvedt og Syse at den spesialbehandlingen de hevder det er en plikt å gi, er i tråd med disse retningslinjene, eller bør retningslinjene revideres snarest?

ET MER PRINSIPIELT spørsmål er hvordan Materstvedt og Syse kan begrunne et forbud mot eutanasi, samtidig som de foreskriver en etisk og klinisk plikt til å lindre en persons lidelse gjennom en høyteknologisk intervensjon som kan garantere at pasienten lever kun noen dager til? Kanskje vil færre se nytten av å kjempe for en legalisering av eutanasi nå som autoriteter innenfor medisinsk etikk og helsejuss har definert en etisk og klinisk plikt til å bruke avansert medisinsk teknologi for å oppnå en smertefri sultedød i bevisstløs tilstand - med garantert måloppfyllelse innen få dager. Det kan imidlertid - i en helsetjeneste med begrensede ressurser, spesielt innenfor avansert lindrende behandling - ta kort tid før personer med tilstrekkelig makt og innflytelse «innser» at det vil være langt mer kostnadseffektivt å tilby alminnelig assistert selvmord eller eutanasi. Hvor forsvant plikten til å verne om livet?