EN AV NORDENS STØRSTE:  Per Olov Enquists «Magnetisørens femte vinter» er både fascinerende og ubehagelig. 

Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
EN AV NORDENS STØRSTE: Per Olov Enquists «Magnetisørens femte vinter» er både fascinerende og ubehagelig. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Har vi et grunnleggende behov for å bli forført?

Per Olov Enquist skriver evig og aktuelt om en svindler.

Per Olov Enquists «Magnetisørens femte vinter» ble opprinnelig utgitt i 1964, men foreligger først nå på norsk. Dét til tross, romanen står seg godt, ikke bare på grunnlag av sin kvalitet, men også på grunnlag av sin aktualitet.

Fiksjon og fakta
Bokas hovedperson, Friedrich Meisner, har visse fellestrekk med den tyske fysikeren Franz Anton Mesmer (som etter hvert også omtales i romanen). Mesmer er kjent for å ha oppfunnet det han kalte «animal magnetisme»; en behandlingsmetode som forenklet kanskje best kan karakteriseres som en blanding av healing og hypnose.

Friedrich Meisner er, i likhet med Mesmer, født ved Bodensjøen, deler hans geografiske forflytninger i livet og framfor alt virket som magnetisør.

Selv om Meisner er løselig inspirert av den faktiske Mesmer, er han i virkeligheten fiktiv. Skjønt romanen «Magnetisørens femte vinter» fremstiller Meisner som en historisk person; det vises for eksempel til brev, dagboksnotater og protokoller.

Dette åpner for et spill mellom fiksjon og virkelighet der romanen iscenesettelser en fiktiv person som faktisk og der personens behandlingsmetoder blir omtalt som «kunstverk». Metafiksjon, spill og iscenesettelse, altså. Sånn sett kunne «Magnetisørens femte vinter» like gjerne vært utgitt i 2011.

Romanens nerve
Det finnes en nerve i denne romanen som jeg vanskelig kommer utenom. Dels handler det om mysteriet Friedrich Meisner, hans karakter og hans virksomhet. Når vi møter han for første gang, har han søkt tilflukt i en grotte, jaget, forfulgt og fordrevet som magnetisør. Hans påfølgende flukt skal så avdekke hans ensomhet og fortvilelse, men også de mørkere sider ved han og hans behandlingsmetoder som både har en individuell og kollektiv karakter.

Det skal snart dreie seg om makt, om hvordan den enes forførelse avdekker den andres sårbarhet, og det er ikke urimelig å trekke paralleller fra Meisners «forestillinger» til sektvirksomhet og vekkelsesmøter som, for den utenforstående, kan framstå fascinerende og samtidig grotesk: «åpningsordene varierte hver gang, men ikke den sakrale tonen i ordene (...) Han lot dem vugge med i ordenes makt, og de adlød ham».

Dels ligger nerven også i forskyvningene i fortellerperspektivet og i språket. Det oppstår en glipe mellom Meisners synsvinkel og det som etter hvert skildres av hans medhjelper, Claus Selinger, ettersom den sistes vitnesbyrd ikke nødvendigvis korresponderer med dens førstes.

Samtidig foregår det i romanen gjentatte språklige forskyvninger mellom det allvitende, det leksikalske, det poetiske og det aforismepregede. Dermed får vi en roman med flere sjikt og en beretning som «stadig gjenfinner seg selv».

Livsløgn og illusjon
Legen, alkymisten og astrologen Paracelsus er et viktig forbilde for magnetisøren Friedrich Meisner. Ved ett tilfelle dukker han også opp i Meisners drøm og uttaler ordene: «Gi dem en løgn, for den trenger de». 

Mine tanker går umiddelbart til Ibsens doktor Relling som med sine velkjente ord «tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme», snakket varmt om livsløgnen som «medisin».

Beslektet med livsløgnen er selvfølgelig selvbedraget og videre illusjonen, et skapt bilde av virkeligheten, et skinnbilde. Friedrich Meisner tror kanskje på sitt virke som magnetisør (han lykkes da også), men han tror også på bedrageriet «for en større sak». Hva vil det si? Hans medhjelper Claus Selinger omtaler Meisner slik mot slutten av romanen:

«Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen andre kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageriske kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende for oss.»

Fascinerende og ubehaglig
«De bedrageriske kunstverkene» i «Magnetisørens femte vinter» får brutale følger for enkeltmennesker, men det finnes ingen kategorisk fordømmelse av Friedrich Meisners virksomhet; nettopp derfor slutter også romanen før dommen over han er falt. Til gjengjeld stilles det en rekke spørsmål knyttet til illusjonen. Er den, som Selinger antyder, nødvendig for å leve? Er et liv uten illusjoner et tomt liv? Er kanskje brytningspunktet mellom illusjon og virkelighet selve livet?

« «Magnetisørens femte vinter» »

Per Olov Enquist

Per Olov Enquists roman «Magnetisørens femte vinter» framstår som både evig og aktuell, litterært som tematisk. Historien omkring Friedrich Meisner er både fascinerende og ubehagelig. Boken er fint oversatt av Bodil Engen.