Har vi tatt demokratiet for gitt?

Generasjonen som ser på demokratiet som naturtilstanden, er ikke så opptatt av å verne det.

Kommentar

Også helt på tampen klarer det urolige året 2016 å forurolige og forvirre de som har som jobb å analysere tiden de lever i. Før helgen kom en besk forsmak på en forskningsrapport fra Harvard, som antyder at unge velgere i vestlige land er i ferd med å miste troen på demokratiet som styreform. Det virker som om de spurte, som er i begynnelsen av tredveårene og yngre, ikke føler at de kan påvirke retningen samfunnet tar gjennom de midlene de har til rådighet. Hele 26 prosent av dem synes ikke det er viktig at lederne blir valgt gjennom fri folkeavstemninger. De er mer mottagelige for autoritære alternativer og mindre kritiske til militærkupp enn foreldrene og besteforeldrene, og mer skeptiske til ytringsfrihet.

Denne generasjonen er mindre tilbøyelig til å delta i protester og demonstrasjoner enn mødrene og fedrene sine, noe som er historisk nytt. Etter at populistiske kandidater som fnyser av demokratiske prinsipper har vunnet store seire, er det mange som frykter for at den styreformen som tidligere ble sett på som historiens mest humane og avanserte, den alle burde ønske seg og strebe mot, står i fare. Disse nyhetene vil ikke berolige noen av dem.

En medisin mot de verste panikkanfallene var imidlertid fort på markedet: Washington Post var raskt på banen med å påpeke at de juvbratte grafene som ble delt med nervøs hyppighet var misvisende – at det var nyanser og måtehold i de innhentede svarene, og at de spurte i forskjellige aldersgrupper muligens var for få til å gi grunnlag for så bastante konklusjoner. Selv etter avisens justeringer, var tendensen likevel utvetydig: Viljen til å holde fast ved demokratiet og demokratiske institusjoner var mindre blant unge velgere enn blant eldre.

Det er alltid farlig å ta noe for gitt. De som har levd med det liberale demokratiet som et knapt merkbart gulv under føttene, kan fort komme til å glemme grunnene til at det ble som det ble, og hva de sentrale institusjonene og prinsippene er et vern mot. Folkestyret er avhengig av at flere forskjellige og konkurrerende syn og visjoner for samfunnet kommer frem, noe som beror på at de som ikke er enige med makthaverne kan snakke fritt uten å bli forfulgt, noe som igjen gjør at uavhengige domstoler og en uavhengig presse er helt essensielle bestanddeler i et demokrati. Nå står begge institusjonene under press.

Forskerne bak Harvard-rapporten, Roberto Stefan Foa og Yascha Mounk, har skrevet om hvordan det har vært en alminnelig antagelse at demokratiet bærer i seg en vaksine mot mistro til systemet som sådan. Den som lever i et demokrati, er kanskje misfornøyd med styre og stell, men de vet i alle fall at de kan protestere mot de som har makten, eller stemme mot dem ved neste valg. Denne selvsikkerheten på vegne av demokratiet ser forskerne på som overmodig. De peker på at det er fare på ferde når troen på at det er mulig å oppnå noe innenfor systemet, svekkes.

Kanskje har det vært et uttrykk for den samme selvsikkerheten når foreldregenerasjonen og skoleverket har oppfordret barn og tenåringer til å være kritiske til myndighetene og institusjonene de jobber gjennom. Nå er det helt nødvendig å opparbeide en sunn kritisk sans og evne til å tenke selv – men kanskje har de samme foreldrene og lærerne som har villet gi barna denne uavhengigheten, forsømt å minne om hva for et gode det faktisk er å ha en styreform der makten overleveres fredelig mellom vinnerne og taperne i et valg, og der innbyggerne har rettigheter som beskytter dem mot overgrep fra de som har mer makt enn dem selv.

Kanskje er den snikende mattheten og likegyldigheten, og glipen i døra mot ledere som har videre fullmakter og færre bånd på seg enn valgte ledere, også et tegn på at de demokratiske lederne ikke så mye har fremstått som noen som misbruker makten sin, men som noen som selv er maktesløse. De store krisene som har fått folk til å flakke med blikket og knastre ut frustrasjonen sin på Facebook – finanskrisen, flyktningkrisen, klimakrisen – har vært veldige, overnasjonale bølger som nasjonalt valgte politikere ikke har syntes å ha hatt kraft eller mandat til å takle. Det er mulig å forstå at det å stå og se på statsministre og FN-ambassadører prøve å løse disse krisene, kan føles som å se på en gartner prøve å klippe gresset i Frognerparken med neglesaks. Og at det å velge hvem man skal gi neglesaksen til, ikke føles som om det monner allverdens.

Samtidig kan avmakten bli sin egen bekreftelse. Den som ikke deltar, mister kontakten med hva en større deltagelse kunne oppnådd. Og imens fortsetter søylene i demokratiet å krakelere av mangel på vedlikehold.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook