BAK MURENE: Her i Stavanger Fengsel satt «Jon» (18) fengslet i store deler av 2009. Dagboktekstene hans utgjør høydepunktene i Bjørn Arild Erslands nye ungdomsbok.
Foto: ERLING HÆGELAND/Dagbladet
BAK MURENE: Her i Stavanger Fengsel satt «Jon» (18) fengslet i store deler av 2009. Dagboktekstene hans utgjør høydepunktene i Bjørn Arild Erslands nye ungdomsbok. Foto: ERLING HÆGELAND/DagbladetVis mer

Hardt liv i luftegården

Å sitte i fengsel er begredelig. Følelsen av at alle medfangene er ute etter deg gjør det ikke bedre.

ANMELDELSE: Bjørn Arild Erslands idé er i utgangspunktet svært god. I dokumentarboka «Fengslet» kobler han sine egne refleksjoner og observasjoner som voksen utenforstående med dagboknotater fra en ung innsatt, som forteller (tilsynelatende) ærlig om hvordan han har det i fengsel.  

Med 18 år gamle «Jon» har Ersland gjort et skup. «Jon» skriver åpent om hasj-abstinenser og om redselen for de andre innsatte, som har stemplet ham som tyster:

«Det er som å være i et bur med sultne ulver og hvor eg har en pinne å forsvare meg med og ingen vei ut. Alle ulvene sirkler rundt meg. Kanskje eg bare skulle sette meg i isolasjon? Uten å få behandling mot misbruket mitt. Men det vil eg ikkje. Etter alt dette har eg et stort behov for stoff og det er feil. Det skulle ikkje være sånt her.»

Sterk lesning
Det er ikke lett å vite om han er paranoid (noe han selv åpner for). Uansett er det sterkt å lese at han ikke tør å gå ut i luftegården på et halvt år. Og at han før dommen faller ønsker seg lengst mulig straff, ellers vil de andre tro at han har fått strafferabatt for å ha tystet.

Språket hans er et muntlig sammensurium av bokmål og nynorsk som kan irritere noen. Men det gir tekstene en autensitet som kunne forsvunnet ved strengere korrektur.

Omstendelig
Erslands egne tekster er ikke alltid like vellykkede. De minner også om dagboknotater. Alt ser ut til å være med — fra hvordan han får hjelp til å finne en innsatt som kan bidra i boka, til omvisninger på politihuset og plutselige tanker og innskytelser. Det er artig at iPhonen til politimannen har ringelyd som en politisirene. Men ikke fullt så interessant at forfatteren drikker kaffe og spiser ciabatta til lunsj.  

Enkelte av Erslands observasjoner er gode. Men det blir et paradoks at fortellerstilen får «Jons» hverdag — til tross for at han stadig gjentar hvor lite som skjer i fengselet — til å virke uendelig mye mer spennende enn forfatterens egen.  

Boka er ellers gjennomarbeidet og informativ. Fortellingen er stykket opp med faktasider om hvordan det norske rettsystemet fungerer, og boka gir et godt utgangspunkt for debatt.  

« «Fengslet. En bok om å sitte inne» »

Bjørn Arild Ersland

Asbjørn Jensens grå og stillestående fotografier av nakne murvegger og slitt interiør bygger også godt opp under en tekst som totalt sett gir et godt innblikk i hvordan det er å sitte i fengsel.