Hårete humor

Langt fra Adam Sandlers verste.

FILM: Å lage en grovkornet komedie på bakgrunn av den evigaktuelle og dypt tragiske konflikten mellom Israel og Palestina, er risky business. Og selvfølgelig, når duoen Adam Sandler og regissør Dennis Dugan forener kreative krefter nok en gang, vil noen garantert føle seg støtt.

Deres forrige bedrift var den horrible homokomedien «Chuck & Larry». Men fornærmelsene mot minoriteter og folkegrupper i «Ikke krøll med Zohan» er så mange at de mister enhver injurierende kraft. De nærmest eliminerer hverandre som i matematikken, der minus og minus gir pluss. Men det positive fortegnet betyr ikke at Sandlers siste komedie er noe mesterverk. Langt, langt ifra. Likevelhar den utvilsomt sine øyeblikk.

Konfliktanalyse

Zohan Dvir (Sandler) er lei av jobben som israelsk supersoldat. Så han flykter til New York for å oppfylle sin livslange drøm: Å bli frisør. I den nye verden møter han både landsmenn og representanter for fienden, samt uendelige rekker av klippeklare - og seksuelt underernærte - eldre damer. Etter en del om og men lykkes han stort, både som frisør/prostituert og fredsmekler, godt hjulpet av utstyret naturen sjenerøst har skjenket ham, og hans medfødte evner til konfliktanalyse. Det vil si å peke ut de virkelige skurkene i den pågående konflikten mellom jøder og palestinere på nedre Manhattan.

Glimter til

Mot alle odds fungerer faktisk historien på et naivt, smådustete vis. Det som hindrer «Ikke krøll med Zohan» fra å bli noe annet enn dusinvare fra Sandler/Dugan, er at de ikke har evnet å kvitte seg med nok «darlings». I løpet av nesten to timer, som er minst en halvtime for mye, kjøres det på ustoppelig. Mengden av vitser som kanskje har sett morsomme ut på papir og bare blir flaue på film, er enorm. Men innimellom glimter det til, og en brutal omgang med saksen kunne gjort dette til en mye bedre film. Idiotisk, ja, men likevel morsom. Sandler/Dugan burde brukt sakssvingeren Zohan til å klippe mer enn hår.