NY BOK: Jo Nesbø er ute med ny krim.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
NY BOK: Jo Nesbø er ute med ny krim. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Harry Hole er det eneste som mangler

Jo Nesbøs nye krim er mørk og voldsom, skriver anmelderen.

ANMELDELSE: For hver roman Jo Nesbø gir ut, skjer det omveltninger i bokhandlerbransjen. Allerede for et par bøker siden innså særlig nettbutikkene at de kunne selge bøkene hans på forskudd. Forhåndsbestilling ble den nye praksis, og selge gjorde de.

Med den lenge bebudede «Sønnen» tok det for alvor av. Allerede midt under bokhøsten 2013 var det denne romanen nettbokhandlene brukte sine ukentlige nyhetsbrev på promotere, selv om den skulle utkomme, ikke på høsten, men til våren.

Det må oppleves relativt frustrerende for alle andre forfattere, og jeg har flere ganger hørt krimforfattere uttale at de helst ikke vil gi ut bøker samtidig som Nesbø. Men nå spiller det altså ingen rolle lenger. Han er der uansett. Det eneste som er sikkert er at det ikke er Nesbøs feil.  

Uten Harry
«Sønnen» er Nesbøs første politikrim uten Harry Hole, men han er også det eneste som mangler. Romanen har for øvrig Nesbøs bumerke på hver eneste av sine drøyt 500 sider. Den er mørk og voldsom, den foregår i et Oslo som er lett gjenkjennelig fra Harry Holes univers, det som til kjendsommelighet promoteres som Oslo noir, den har et plott som er svært intrikat, men som forfatteren selv aldri mister taket på - og den er ladet med en patos så sterk at den balanserer på grensen til det overdrevne. Slik har det også vært med flere av Nesbøs Hole-romaner.

Også i «Sønnen» holder han seg på riktig side, selv om han er nærmere kanten enn noen gang tidligere.  

Hevneren
Allerede i tittelen ligger den første bibelske assosiasjonen, og dem er det mange av i romanen. Litt for mange, vil nok noen mene, og litt for tydelige. Som så ofte hos Nesbø handler det om menn som livet har fart hardt med, som vil det gode, men ikke alltid får det til, som søker rettferdighet ad ukonvensjonelle veier, og som er utstyrt med den samme blandingen av fryktløshet og sårbarhet som har gjort Harry Hole til en verdensstjerne. Menn som er i besittelse av «innsiktens melankoli», som en av karakterene i denne romanen litt svulstig formulerer det.

I «Sønnen» fins det to slike menn, og de er romanens to hovedpersoner. Simon Kefas er overbetjent ved drapsavsnittet i Oslopolitiet og et halvt år unna pensjonsalder. Sonny Lofthus er en ung mann som soner i høyrisikofengselet Staten, et rømningsfritt fengsel som ledes av en gjennomkorrupt og herskesyk visefengselsdirektør og som gir assosiasjoner til noe futuristisk, noe Gotham City-aktig.

Sonny var en lovende bryter og en student med de beste karakterer. Hans far var politimann. Da han begikk selvmord og samtidig innrømmet at han hadde vært gjennomkorrupt, begynte utforbakken for sønnen. Sonny er heroinist. Han finaniserer dopforbruket sitt ved å påta seg skylden for drap han ikke har begått. Dessuten blir han av de andre fangene omtalt som en som har overnaturlige evner. De bruker ham som en slags skriftefar, derfor vet Sonny alt om hva som foregår, ikke bare innenfor fengslets fluktsikre vegger, men også utenfor.

En dag får han vite av en medfange at hans far kanskje likevel ikke var korrupt. Og at det han til nå har trodd var et selvmord, i virkeligheten var en ren likvidering. Sonny rømmer fra Staten og legger ut på hevntokt. Samtidig tar politietterforsker Simon Kefas opp jakten. Han og Sonnys far var nemlig bestekamerater.  

Høyt og lavt i eget manus
Ingen norsk krimforfatter er som Nesbø i stand til å klekke ut og turnere komplekse krimplott. Ingen norsk krimforfatter er som Nesbø i stand til å turnere slike komplekse krimplott uten at det går utover årvåkenheten for detaljer. Nesbø er høyt og lavt i sitt eget manus, kan man kanskje si, og det er en av de viktigste årsakene til at de hever seg over det meste andre som skrives i sjangeren.

I «Sønnen» er selve plottet altfor kompleks til at det kan gis noe referat her, men det involverer en rekke ulike karakterer og miljøer og det bør være undøvendig å si at de fleste av dem opererer i Oslos mørkeste underverden. Til tross for plottets kompleksitet vier Nesbø mye tid til de tilsynelatende uvesentlige detaljene i fortellingen, den koloritten som bidrar til å farge historien og gjøre den levende for leseren.

I «Sønnen», som i «Gjenferd» (2011), foregår mye av handlingen blant Oslos tyngste rusmisbrukere, blant annet på hospitset på Alexander Kiellands plass. Her finnes detaljerte og realistiske beskrivelser av misbrukernes hverdag, her er det humor og alvor og innsiktsfull brukersosiologi, og hele tiden skinner det gjennom at dette er noe Nesbø selv er sterkt opptatt av.  

Savner man Harry?
Boken åpner med et velkjent sitat: «Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Det handler altså helt grunnleggende om hevn, om søken etter rettferdighet, om å gjøre opp for en urett som tidligere er blitt begått. Og som begås, selvsagt, for det finnes krefter i sving her som er villige til å gjøre hva som helst for å stoppe sønnen, denne hevneren som har klare assiosiasjoner til Kristus, og som balanserer på grensen til det overtydelige.

Her finnes malerier som viser makabre versjoner av korsfestelsen. Her finnes scener hvor sønnen blør fra håndflatene, ett sted omtales han som «hevnens engel», og bokas avslutningsscene foregår i en kirke i en skriftestol. Mer bør man ikke røpe om plottet i den nye boka til en av verdens mestselgende krimforfattere.

Men ett spørsmål bør nødvendigvis besvares: Savnet jeg Harry Hole?

Absolutt ikke. Men han kunne meget vel vært der, for «Sønnen» utspiller seg i en verden hvor han hadde følt seg på hjemmebane, både i geografien og blant menneskene.