Heavy, for svarte

Tungrockens høylytte verden i jevn tralt.

Som en virkelighetens slagside av tungrockparodien «This Is Spinal Tap» dundrer «Rock Star» inn på lerretet med Mark Wahlberg hvinende i kaskader av scenerøyk.

Rob Reiners hysteriske komidokumentar fra 1984 om heavy metal-fenomenet blir for alltid stående som en muntert rammende kommentar til hele sjangerens verden av lyd og staffasje. Stephen Hereks film tar det hele atskillig mer på alvor og er i alle fall løselig basert på støvsugerselgeren Tim «Ripper» Owens plutselige stjernestatus som vokalist i bandet Judas Priest. Her reparerer Chris Cole alias Wahlberg kopimaskiner på dagtid og etteraper sine helter i Steel Dragon resten av døgnet, iført mammas maskara og heldekkende svart lær. Det gjør han så godt at bandet plukker ham til ny vokalist og gir ham navnet Izzy. Resten er «sex, drugs and rock\'n\'roll» på det heftigste - med kjæresten Emily (Jennifer Aniston) motvillig på slep.

Rock er ikke mindre viktig for fansen enn fotball er for de helfrelste og bør ikke tas mindre seriøst. Men «Rock Star» blir litt for selvhøytidelig for sitt eget beste. Noen av personene vakler ustøtt mellom parodien og virkeligheten og gir inntrykk av at regissøren er usikker på om han lager komedie eller drama. Mens Oliver Stones «The Doors» og Cameron Crowes nylige «Almost Famous» er som gjennomarbeidete LP-er, er «Rock Star» en middels B-side.

ØS: Mark Wahlberg er omgitt av alle fagets effekter som heavy metal-stjernen Chris «Izzy».