Hellig vrede

Sterk rapport fra irsk klosterliv.

Fjorårets Venezia-vinner er et harmdirrende oppgjør med den katolske kirke. Effektfullt, men noe ensidig.

Den vant gulløven under Veneziafestivalene i fjor og er bannlyst av den katolske kirke. Etter å ha sett Peter Mullans film er i hvert fall ikke det siste vanskelig å forstå.

Irland, 1964. Tre unge, «syndige» kvinner havner i et kloster drevet av Magdalenaordenen. Den ene for å ha fått et barn utenfor ekteskap, den andre for å ha blitt voldtatt av sin fetter, og den tredje- ja, hun blir plassert der rett og slett som et forebyggende tiltak. Dagene går med til å vaske tøy, takke vårherre og bli ydmyket og mishandlet på det groveste. Satans stedfortreder på jord heter Søster Bridget, og driver sitt kloster som om det var en konsentrasjonsleir.

Det verste med det hele er at dette er basert på virkelige hendelser. Det siste klostervaskeriet stengte så sent som i 1996. Mullan påstår han har tonet det hele ned- hvis han hadde fortalt ting slik de virkelig var, ville ikke publikum trodd på filmen et øyeblikk.

Nå tror vi. Og vi blir engasjert. Men jeg skulle ønske regissøren hadde framstilt de sadistiske nonnene litt mindre ensidig. Dette hindrer filmen fra å bli mer enn et harmdirrende partsinnlegg malt med svært grov pensel. Likevel, det er et solid stykke film som leveres. En film som maner til ettertanke og framkaller hellig vrede over alle de virkelige synderne blant oss, de som undertrykker sine omgivelser ved å tolke teksten etter eget forgodtbefinnende.