Her er anmeldelsen

Denne Elling-filmen er mer tragisk enn tragikomisk, uten samme letthet i stemningen som forløperen.

Å beskrive denne filmens Elling føles mer som en diagnose enn en filmanmeldelse.

FILM: Nå er han her igjen, den dysfunksjonelle sosialdemokraten med stiv gange og nesa i været: Selveste Elling, velkjent for mer enn en million norske kinogjengere og en kresen Oscar-jury. Som tittelen på Eva Isaksens film «Mors Elling» mer enn antyder, er det Ellings morsbinding som her utforskes.

Slik Per Christian Ellefsen har gestaltet Ingvar Ambjørnsens romanfigur både i teaterversjon og i den første Elling-filmen, er han nå blitt en udiskutabel figur. «Min» Elling var både visuelt og mentalt litt annerledes i bøkene, men Ellefsen har nå erobret typen en gang for alle. Naturligvis er det både gjennomarbeidet og dyktig gjort.

Hysteri

«Mors Elling» er bygd på og rundt romanen «Fugledansen» og foregår kronologisk før Petter Næss\' «Elling». Her får seerne en aldri så liten innføring i Ellings bakgrunn og kanskje en idé om hvorfor han er blitt den han er.

Elling får et tilnærmet angstanfall når mor (Grete Nordrå) har kjøpt billetter til Palma, Mallorca for seg og gutten på 40. Det er å rykke ham så totalt ut av balanse og trygge omgivelser at han reagerer med aggresjon. Men mor har nok sine grunner.

Ellings humør beveger seg hele tida på randen av hysteriet, vekslende mellom umotiverte raseriutbrudd og galmannslatter, som når han oppdager at hotellrommets angivelige middelhavsutsikt ender ved søppelkassene i bakgården. Når mor og sønn ved en feiltakelse får dobbeltseng i stedet for to enkle, og Elling henviser til en Faldbakken-roman i angst for morens eventuelle incestuøse tilbøyeligheter, er det på kanten til komiske. Men helt morsomt blir det aldri.

Ellings stemme

Manusforfatter Axel Hellstenius krydrer med småvittige Elling-replikker av typen «Skal jeg endelig få et seksualliv for meg selv?» og «Jeg er fange av biologien», men historien har ikke samme letthet som sist. Det tragikomiske ved Elling er blitt mer endimensjonalt tragisk. Man syns synd på skikkelsen, men uten å få samme godhet for ham. Å beskrive denne filmens Elling føles mer som en diagnose enn en filmanmeldelse.

Muligens er det fordi han ikke her har en Kjell-Bjarne å bryte sin konsekvent ulogiske logikk mot. Ellings omgivelser er ikke på samme planet som han selv; moren reagerer på utbruddene hans med sunn fortvilelse og moderlig trøst, mens medpassasjerene prøver å takle ham med empati og irettesettelser. Også fordi så mye av handlingen skjer inne i Ellings hode og formidles med hans egen stemme, blir stemningen mer tragisk og nevrotisk enn strengt tatt nødvendig.

Det er en stram og konsekvent Elling-historie Eva Isaksen formidler, heldigvis uten å henfalle til overvulgarisering av det spanske turistmiljøet. Grete Nordrå gjør en vakker figur som Ellings mor. Blant bipersonene er det særlig Helge Reiss som utmerker seg med troverdig livsvisdom. Og Elling er Elling, bare litt verre.

SYDENTURIST: Elling overvinner både flyskrekk og andre fobier for å glede sin mor.