VM-TRIUMF: Boka om Kollen-VM'et som er utgitt på rekordtid, bringer ikke til torgs en eneste original tanke for eksempel rundt Therese Johaugs seier på kvinnenes tremil.
VM-TRIUMF: Boka om Kollen-VM'et som er utgitt på rekordtid, bringer ikke til torgs en eneste original tanke for eksempel rundt Therese Johaugs seier på kvinnenes tremil.Vis mer

Her er VM-bakrusen

Trøsten er at du har angrefrist på kjøpet, skriver Espen Søbye.

ANMELDELSE: Hvem vil la seg friste til å betale 339 kroner for bilder og referater fra ski-verdensmesterskapet, stoff som allerede ligger gratis på nettet? Noen er det sikkert. De vil garantert bli skuffet.

Alle selvplagere kan glede seg, kjøpe «Gullfest i Kollen» og bli lykkelig for en stakket stund.

Gjengivelsen av bildene i boka er dårligere enn de som ble trykket på avispapir mens mesterskapet pågikk. Overskriftene har klomsete fonter, layouten er stygg og fargevalget smakløst. Trøsten får være at de som kjøper boka fra nettbokhandel (fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted) kan returnere boka etter angrefristloven fordi den koster mer enn 300 kroner.

Fest, fest, fest
Ubeskrevet hvitt papir har en slags uskyld ved seg, det er momsbelagt. Dette produktet er fritatt for moms, snakk om paradoks. Å forlange 339 kroner for noe forfatterne stort sett har plukket opp andre steder er frekt. Det er mulig penger ikke lukter, pengebegjær stinker. Hvis ikke forleggerforeningen har eksklusjonsparagraf, bør den snarest skaffe seg en. At det trillet noen kroner inn i statskassa er det eneste som kunne rettferdiggjort utgivelsen.

Det står omtrent på hver side at Oslo VM var en fest, mulig det, i så fall representerer boka bakrusen. Her lukter det ikke friskt av Nordmarka med snø og granskog, og det er synd å si at sportsprestasjonene som roses i så høye ordelag, har inspirert til en tilsvarende litterær prestasjon. I forlaget, forfatternes smørebu, har de bommet med alt.

Slitte klisjeer
Ukebladet Aktuell, antakelig også Nå, utga spesielle VM- og Olympiade-nummer i 1960-åra. Dette var i fotojournalistikkens gullalder. Det er en gammel sjanger de to drevne journalistene prøver seg i. Med avisenes trykkteknikk, internett og tv er denne sjangeren en saga blott. Selv om arkene her har fått stive permer, blir det ikke bok av resultatet. Det er tross alt noen innholdsmessige kriterier som må oppfylles for at resultatet skal fortjene det substantivet.

Verre er det at forlag og forfatterne står i fare for å pinliggjøre heltene de prøver å hylle. De språklige klisjeene er så nedslitte at sverten kladder seg på sidene, verken forlag eller forfatter ser ut til å la seg plage av det, snarer tvert om. Språket er en salig blanding av folkefest og royale betegnelser som konge, dronning og prinsesse. Hva er det slike begivenheter gjør med gjennomsnittsjournalisten?

Hvor er kildene?
Boka går gjennom mesterskapet øvelse for øvelse, greit nok. Det fins det også statistikk i boka fra samtlige skiverdensmesterskap siden det første i 1925, alt i oren. Bokas statistikk for dette VM'et er imidlertid mye dårligere enn den som ligger ute på mesterskapets offisielle nettsider. Forfatterne har også noen linjer om hver gullmedalje Norge har vunnet, kilder for hvor opplysningene kommer fra fins ikke. Kildekred synes å være et fremmedord for sportsjournalister.

Alt det som ble sagt minst én gang for mye i radio og TV og skrevet så ofte i avisene at befolkningen var kvalm av det, blir gjentatt enda noen ganger i denne trykksaken. Oppfinnsomhetsmotoren har ikke forfatterne forsøkt å starte. Det er synd at bok-Norge skal presentere seg for sports-Norge på denne måten. Denne bekymringen forutsetter at skiløpere har like dårlig litterær dannelse som boka representerer, men norske skiløpere i 20-åra som har tilbrakt livet på treningsleirer står på et mye høyere litterært dannelsesnivå enn sportsjournaliser på 50 pluss som har levd i hovdestadens bulevardpresse.

I forordet til boka påstås det at konkurransen aldri har vært hardere og bedre i skisporten. Forfatterne later som om dette ikke står i motsetning til at to land tok 15 av 21 gullmedaljer. Skisporten er liten i verdensmålestokk, det er få og ganske små land som driver med den. Bare bandy er mindre av vinteridrettene. Forfatterne tar heller aldri opp at Norge er en stormakt i skiidrett også på grunn av de ressursene som brukes. Det fins ikke noe bilde av Norges smøretrailer i boka. I skisporten er det ikke Norge som kan innta Askeladdens posisjon. Dette er ikke noe å skamme seg over, også når det er sånn, går det an å glede seg over et spennende skirenn.

Ren ploging
Nå vil mange kanskje mene at denne boka er blitt til så raskt, til det er å svare at det har forfatterne selv valgt. Det er ingen ytre makt som har pålagt dem å skrive denne boka på et par uker. Nå er det faktisk slik at å gjøre ting raskt åpner for lettsindighet og dristighet. Innfallene man ikke kan planlegge, må gripes, assosiasjoner som melder seg må man tørre å stole på og stå inne for. Her ploger forfatterne.

Magiske krefter
Forfatterne er forbløffet over publikumstilstrømningen. Noen analyse av dette fenomenet er det synd å si at de gir seg inn på enda emner og problemstillinger står i kø: Hvordan kan det ha seg at et så sosialdemokratisk land blir så lykkelig av konkurranse? Tilskuerne dannet en perfekt kulisse for TV-sendingene, opplevde de seg som deltakere eller publikum? Var hele greia bare city marketing? En postmoderne tilstand?

Hadde forfatterne vært litt beleste, og hatt mot, kunne de vist til Goethes refleksjoner om arenaen i Verona, det første antikke byggverk han så (på sin italienske reise i 1786), et amfiteater, altså en tribune. Den var nærmest laget, hevder Goethe, for at folket skulle imponeres og glede seg over seg selv. Når folket var samlet på denne måten, heter det videre, ble det forbløffet over seg selv.

Til slutt skriver han: På arenaen så folket seg forenet til et edelt legeme, samlet til en enhet, forbundet og befestet til en masse, lik en skikkelse, belivet av en ånd. Med slike refleksjoner hadde forfatterne kunnet bidra til å starte en drøfting av de merkelige og sammensatte fenomenene som ble utløst da Therese Johaug vant. Hun gikk som den eneste alene først, situasjonen illustrerer klokkerent at forholdet mellom individ og mengde skaper magiske krefter ved høylys dag.

« «Gullfest i Kollen. Sportsbokens VM-ekstra 2011» »

Egil Svendsby og Jan Holm