Her har Snøhetta gått amok og parykkmakerne har gode tider

Dødslekene i «The Hunger Games: Catching Fire» er nesten like makabert fascinerende som sist.

FILM: Joda, dette er fremdeles et artig sted å være, for alle andre enn de som bor der. Panem, en marerittaktig fremtidsversjon av USA, er dels reality-besatt samtidssatire, dels dekadent førrevolusjons-Frankrike, dels orgiastisk Romerrike, dels Steinbeck-aktig bygdefattigdom. Disse bestanddelene glir smidig sammen til en farlig og fengslende verden.

Overklassen i hovedstaden, der Snøhetta har gått amok og parykkmakerne har gode tider, undertrykker tolv fattige provinser. Som straff for et tidligere opprør må hver provins årlig sende to ungdommer til de årlige dødslekene, der de kjemper på en gigantisk friluftsarena til én står igjen, mens folk følger med på skjermer og heier på sine favoritter. Slik er premisset i Suzanne Collins' bestselgende ungdomsbokserie, slik var det i fjorårets filmatisering «The Hunger Games», slik er det i oppfølgeren «The Hunger Games: Catching Fire».

Om overlevelse
Heltinnen Katniss (Jennifer Lawrence), som sist vant spillet og seernes gunst blant annet ved å spille forelsket i kompisen Peeta (Josh Hutcherson), er blitt en folkehelt til sjenanse for president Snow (Donald Sutherland). Forsøkene på å bruke henne som PR og distraksjon, lykkes ikke. Massene murrer. Katniss er uregjerlig. Snart arrangeres nye leker, for å rydde henne av veien.

I «The Hunger Games: Catching Fire» må Katniss slåss mot tidligere vinnere av dødslekene, som er en vifte av forskjellige traumer og mardrømmer etter å ha måttet drepe og se andre bli drept. Ingen av dem kan imidlertidig la følelser ta overhånd. Omtanke for andre settes opp mot eget overlevelsesbehov, i alle samarbeid og allianser må nytte veies mot risiko. Den som skal klare seg, i arenaen og utenfor, må tenke klarere enn de andre. Bakersønnen Peeta, som ikke står seg mot de andre i fysisk styrke, må utnytte det båndet omverden tror han har til Katniss, for hva det er verd.

Sterk cast
Diktaturstemningen, der alle må undertrykke sinne og frykt, men ikke klarer å hindre oppsetsigheten i å piple ut i små dråper, henger som en tordensky over historien. Samtidig sørger spillmotivet og tempoet for at det aldri bikker over i tungsinn. «The Hunger Games: Catching Fire» er dessuten uhyre godt castet. Lawrence har en seig styrke som gjør henne til en stødig sparrepartner for tungvekterne hun står overfor. Og hvem vil vel ikke sitte og se Donals Sutherland og spillmester Philip Seymour Hoffmann slurre med fløyelsrøst om trekk og mottrekk mens de drikker brunt og sender hverandre megetsigende blikk?

Men Gale (Liam Hemsworth), den Katniss egentlig føler for, er et blek og tungt nærvær i en kvikk film, og denne forelskelsen føles like forsert som den fabrikerte. Å være den midterste filmen i en trilogi, er dessuten ingen god startposisjon. «Catching Fire» mangler hode og hale, og lener seg litt for tungt på resirkulering av spenningsmomentene fra første runde. Ennå er «The Hunger Games» god underholdning. Men det var bedre sist, og blir nok bedre neste gang, når inferno bryter løs og popcornet finnes frem.

« «The Hunger Games: Catching Fire» »

4

Kategori

Regi

Francis Lawrence

Skuespillere

Premieredato

Aldersgrense

Orginaltittel

« »