MAKT: Den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout mener klasseskiller handler mye om makt, og bruker det som bakteppe i sin siste roman. Foto: Leonardo Cendamo / Forlaget Press
MAKT: Den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout mener klasseskiller handler mye om makt, og bruker det som bakteppe i sin siste roman. Foto: Leonardo Cendamo / Forlaget PressVis mer

Elizabeth Strout med romanen «Jeg heter Lucy Barton»

- Herregud, vi står på grensa til kaos, og vi har ingen idé om hvor voldsomt dette vil bli

Sier den amerikanske pulitzervinneren Elizabeth Strout (61). 

(Dagbladet): - Klasseskiller er Amerikas største hemmelighet, en hemmelighet ingen snakker om. Det er et stort problem, og blir ikke mindre aktuelt når Trump nå har bragt klassespørsmålet opp i lyset.

Elizabeth Strout gir fra seg et sukk gjennom telefonrøret fra New York. Et sukk forårsaket av USAs nye president.

- Herregud, vi står på grensa til kaos, og vi har ingen idé om hvor voldsomt dette vil bli. Men da jeg skrev om Lucy, ble jeg altså veldig opptatt av klasse.

Den mutte og den rene

For to år siden ble norske lesere kjent med Olive, den mutte, selvrettferdige, til tider ufyselige, men også rørende pensjonisten i «Olive Kitteridge».

Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den romanen. Nå er det en annen kvinneskikkelse som får livet sitt rullet opp i norsk språkdrakt og med tittelen «Jeg heter Lucy Barton».

- Jeg har ingen idé om hvor Lucy kom fra. Egentlig var jeg i gang med en annen bok, men så skriblet jeg ned historien om denne dama i sykesenga. Hun ble insisterende, hadde en historie å fortelle, og til slutt måtte jeg si: «Ok Lucy, vi prøver».

Fattigdom og isolasjon

Lucy Barton ligger i sykehussenga i New York. Her skal hun bli i ni uker. Hun lengter hjem til døtrene sine, mannen sin, livet sitt. Så en dag sitter moren hennes ved fotenden, en mor hun ikke har snakket med på mange år, og Lucy dras tilbake til barndommen.

Til den gang hun stadig var skrubbsulten. Den gang da moren, gjerne uten forvarsel, slo henne, de andre barna på skolen mente hun stinket, og hun trodde treet som sto ute i maisåkeren var vennen hennes.

- Lucy kommer fra fattigdom, og moren var en del av det. Så får Lucy stipend, hun begynner på college, og kommer seg ut. Moren blir værende igjen og føler seg forlatt. Hun har aldri før sittet på et fly, når hun nå besøker datteren.

Strout mener klasseskiller ikke bare handler om lønninger og utdanning.

- Det handler om makt. Om hvor mye makt mennesker føler de har i livene sine. Men folk vet ikke hvordan de skal snakke om det.

Uten film og tv

Til Elizabeth Strouts overraskelse, insisterte Lucy Barton på at hun var forfatter, som forfatteren selv. De to har noen flere likhetstrekk også, som at Strout vet hvordan det var å føle seg isolert som barn.

- Jeg vokste opp på landsbygda i Maine, i et fint hus, men det var langt til andre barn, og jeg hadde mye tid for meg selv. Jeg liker å være alene, og jeg kunne kjenne meg igjen i noe av den isolasjonen Lucy følte som barn. Men ellers var det meste annerledes. Mine foreldre var utdannede, vi hadde bøker, jeg fikk pianotimer og kunstleksjoner, men vi hadde ikke tv, og jeg skulle ikke gå på fest. Foreldrene mine ville ikke ha noe av det.

Da Strout begynte på college, hadde hun sett to filmer i sitt liv, «101 Dalmatinere» og «The Miracle Worker» om Helen Keller.

- Jeg tenkte ikke på det som et problem, men da jeg kom på college, oppdaget jeg at det fantes en hel verden der ute som jeg nå kunne bli en del av.

ISOLERT BARNDOM: Elizabeth Strout kan kjenne seg igjen i romanfigurens barndom. Følelsen av isolasjon. Av ikke å ha tv. Foto: Ivar Kvaal / Forlaget Press Vis mer

En forferdelig advokat

Hun ler litt. Sier at livet hennes er såpass lite interessant at hun ikke skriver selvbiografisk. Deretter forteller hun at hun har villet bli forfatter siden hun var barn, at hun jobbet som servitør om natta, og skrev romaner om dagen, men ingen forlag ville anta henne.

- Så jeg begynte å studere juss. Jeg ønsket å gjøre gode ting. Tok eksamen og jobbet som advokat i seks måneder. Det var forferdelig. Først da skjønte jeg at jeg ikke klarte å stå opp for andres rettigheter. En fæl ting å oppdage om seg selv. Men så flyttet mannen min og jeg til New York, jeg fikk jobb som engelsklærer og tok opp igjen skrivingen.

Stygg oppførsel

Til nå har hun gitt ut fem romaner, to av dem er oversatt til norsk. Strout er opptatt av at man ikke kan skrive og være forsiktig samtidig.

- Du må skrive det som er sant. Du kan ikke beskytte verken deg selv eller karakterene dine. Jeg elsker Olive Kitteridge, og da hun ville oppføre seg stygt, måtte jeg la henne gjøre det, selv om jeg ikke likte det.

Hun sier hun skriver fordi hun ønsker å hjelpe leserne.

- Jeg vil at folk skal se verden på en annen måte, om enn bare noen korte stunder. Jeg vil de skal forstå hvordan det er å være en annen person, det gjør noe med empatimuskelen vår. Og jeg vil at de skal forstå seg selv bedre.

Igjen kommer et sukk.

- Men nå er verden blitt enda vanskeligere å forstå. Den er blitt ekstremt skremmende. Jeg må få si at Donald Trump gjør meg aldeles rasende.