Herskapelig!

Robert Altman briljerer med en stjernespekket film om en weekend i et britisk herskapshus.

«Herskap og tjenere» het en populær britisk serie som skildret livet i et britisk overklassehjem. Robert Altman har latt seg inspirere av samme tematikk i sin nye film, den mangfoldig Oscar-nominerte «Gosford Park».

Innfløkt handling

Gosford Park er navnet på herskapshuset hvor den innfløkte handlingen utspiller seg i løpet av en kaotisk weekend høsten 1932. Stikkordene er aristokratiske gjester, rangbevisste tjenere og knallende fasanjakt. Om filmen er amerikansk av opphav, er rollelista nesten utelukkende britisk og «mahvellous» - tennene løper i vann bare av å lese skuespillernavn som Maggie Smith, Alan Bates, Derek Jacobi, Michael Gambon, Richard E. Grant og Helen Mirren. Å se dem i en film som denne kan sammenliknes med en gourmetmiddag.

Den store rollebesetningen gjør «Gosford Park» uoversiktlig til å begynne med. Men karakterene er så sterke og fint tegnet at identitetene snart trer tydelig fram. Verter for weekenden er sir William McCordle (Gambon), en rik og grovkornet herre som nesten bare er opptatt av jakt, og lady Sylvia McCordle ( Kristin Scott Thomas ), vakker og oversett av sin mann.

Desperasjon

Og så kommer gjestene, en blandet flokk som alle har noe økonomisk utestående med verten. Han er nøkkelen til deres levestandard, noe som uttrykkes gjennom forskjellige grader av desperasjon. Blant de inviterte er grevinnen av Trentham (Smith), selve manifestasjonen av en britisk overklassekvinne - skarp i replikken, men sårbar bak den fryktinngytende fasaden. Alle har med seg tjenere, som skal samarbeide med husets ansatte - ledet av butleren Jennings (Bates) - for å få ting til å gli så glatt som mulig.

Men dette er en spesiell weekend, og sladder og intriger tar en ny vending når et mord blir begått. Filmen mister litt framdrift etter denne hendelsen, særlig når det introduseres en håpløs politiinspektør ( Stephen Fry ), som hadde passet bedre i en svingdørsfarse. Bortsett fra det er «Gosford Park» en ren nytelse, og de mange og kompliserte handlingstrådene vever seg fullkomment sammen i et drama signert en regissør som viser seg fra en virtuos side.