Hjelp når livet ebber ut

«St.hans 1948. Idag har Höiesteret dømt og jeg ender min skriving» (sluttordene i Knut Hamsuns «På gjengrodde stier»).

Også jeg er dømt av Høyesterett, men i motsetning til Hamsun begynner jeg nå med min skriving: Den såkalte passive dødshjelp er ikke legalisert, men den er allment akseptert og blir aldri påtalt som rettsstridig. Passiv dødshjelp omfatter flere handlinger, eller rettere sagt mangel på handlinger. Legene ordinerer ikke en behandling som er meningsløs i pasientens situasjon, eller han avslutter en behandling som er virkningsløs. Er pasienten i koma, og ligger i respirator, frakobles denne når det ikke lenger er noen sannsynlighet for at pasienten vil våkne til bevissthet.

Aktiv dødshjelp er den form for hjelp som er gjenstand for samfunnsdebatt, fordi den etter norsk lov er straffbar. En sterkt lidende og dødssyk pasient får av legen en injeksjon av et smertestillende opiat, som regel morfin. Dosen er av letal størrelse, og pasienten går stadig dypere inn i koma. Døden inntrer etter kort tid. Hjelp til selvmord (assistert suicid) er en tredje form for dødshjelp. Den er legalisert i en rekke land, men ikke i Norge. Først ute var staten Oregon i USA, og denne formen for dødshjelp blir derfor ofte kalt Oregon-modellen. Flere stater og land har seinere legalisert assistert suicid, blant andre Australia, Sveits, England og Sverige. Denne formen for dødshjelp går ut på at legen skriver ut sterktvirkende medikamenter til pasienten, vel vitende om at de vil bli brukt i selvmordsøyemed. Når det gjelder passiv dødshjelp, er handlingen i de fleste tilfeller etisk forsvarlig - særlig når legen vet at pasienten er medlem av Landsforeningen Mitt Livstestament. Medlemmer i denne foreningen har skrevet under på at de ikke ønsker å bli holdt i live for enhver pris. De vil heller dø enn å være tvunget til å leve et liv de selv vurderer som uverdig. Et slikt testamente er til god hjelp for legene når de er i en valgsituasjon: død, eller et liv med sterkt reduserte åndelige og legemlige funksjoner.

Dessverre er det bare cirka 3500 nordmenn som har skrevet et slikt testamente, det vil si under en promille av befolkningen. Legene må derfor i de fleste tilfeller handle etter eget skjønn, bare med hjelp av opplysninger fra pasientens familie. Muligheten for en feilvurdering er alltid til stede. I en særstilling når det gjelder bruk av passiv dødshjelp, står legenes avgjørelse ved behandling av senildemente pasienter. Denne situasjonen er for eksempel ikke uvanlig: En senil dement pasient får lungebetennelse. Etter samråd med pasientens familie ordinerer tilsynslegen ved sykehjemmet ikke penicillin eller et annet antibiotikum, og pasienten dør av lungebetennelsen. I slike tilfeller blir et

Dødshjelp

Etter fire runder i rettsapparatet er Christian Sandsdalen funnet skyldig i overlagt drap på dødssyke Bodil Bjerkmann. I denne kronikken analyserer den pensjonerte legen aktiv dødshjelp-debatten i Norge. Først beskriver han de ulike formene for dødshjelp, deretter foretar han en etisk evaluering av handlingene. Til slutt skisserer Sandsdalen opp forslag til lovendring. Dødshjelp skal aksepteres på forhånd, ikke som i Nederland hvor dette sanksjoneres etterpå. Dermed oppnår man at handlingen avkriminaliseres og at faren for skråplan-effekt elimineres.»

medmenneskes livskvalitet nivellert til nullpunktet. Samfunnsmessig er kanskje en slik handling forsvarlig, men den er ikke etisk høyverdig. Når det gjelder etikk, stiller den aktive dødshjelp sterkere enn den passive. Ved den passive dødshjelp tar andre avgjørelsen på pasientens vegne, men ved aktiv dødshjelp er det pasienten selv som bestemmer. Det er her snakk om et menneskes integritet, dets autonomi. Aktiv dødshjelp ble tidligere kalt barmhjertighetsdrap. Det er en meget uheldig betegnelse, fordi handlingen assosieres med drap. Drapsmotivet er jo totalt fraværende! Eutanasi er handlingsbetegnelsen som blir brukt i dag. Ordet betyr en lett og smertefri død, og er derfor en dekkende betegnelse for handlingen. Dødshjelp blir i dag foretatt i åpen legepraksis, både på sykehus og sykehjem. Det gjelder både passiv og aktiv dødshjelp. Fordi den aktive dødshjelp er straffbar, anvender legene det jeg vil kalle språklig kamuflasje. En betegnelse som «dobbelteffekt» er for eksempel ofte brukt i forbindelse med dødssyke pasienter med sterke smerter. For å mestre smertene må pasientene få økede doser av et smertestillende medikament, som regel morfin. Legene vet at denne behandlingen høyst sannsynlig forkorter pasientens liv, men det er nærmest en «bivirkning». En annen omskrivning av aktiv dødshjelp er terminal sedering. I en ekstrem smertesituasjon blir pasienten lagt i permanent narkose og dør i løpet av få døgn. Det blir hevdet at pasienten dør av sin sykdom, ikke av narkosen! En slik behandling bør kalles langsom eutanasi. Ved den letale engangsinjeksjonen dør pasienten etter minutter eller timer. Ved terminal sedering etter noen døgn. I begge tilfellene er hensikten å forkorte pasientens lidelser Hjelp til selvmord er en form for dødshjelp som er legalisert i flere land. I disse landene er det nærmest «fritt frem» å hjelpe enhver som ønsker å dø. En slik lov er dårlig gjennomtenkt. Det er en feig ansvarsfraskrivelse av en fagmann (legen) å la en amatør (pasienten) utføre en handling som krever medisinsk kunnskap. Det er mange eksempler på at pasienter har våknet etter å ha svelget en antatt letal dose tabletter. Ikke i noen land er eutanasi legalisert, selv ikke i Nederland. Her har det imidlertid i løpet av 20 år blitt en innarbeidet og akseptert praksis: To leger går sammen om et eutanasi. De sender en rapport til helsemyndighetene hvor de redegjør for handlingens premisser. Blir disse godtatt, straffeforfølges legene aldri. Men handlingen er ikke avkriminalisert!

Mitt forslag til endring av norsk straffelov går ut på følgende: Et eutanasi skal aksepteres på forhånd, ikke som i Nederland hvor dette sanksjoneres etterpå. Dermed oppnår man at handlingen avkriminaliseres og faren for skråplan-effekt elimineres. For å få eutanasi akseptert må fem ufravikelige krav oppfylles: 1) Pasienten skal lide av en dødelig, somatisk sykdom med sikker diagnose. 2) Ingen meningsfull behandling er mulig, verken kurativ eller palliativ. 3) Pasienten skal være kompetent (mental adekvat). 4) Ønsket om dødshjelp skal være stabilt over lengre tid. 5) Ønsket skal fremføres skriftlig. Eutanasien skal godkjennes av en komité i hvert fylke (helst hver kommune). I komiteen skal det for eksempel sitte en lege, en jurist og en psykolog. Fra enkelte hold er aktiv livshjelp fremhevet som en motvekt til aktiv dødshjelp. Dette er en falsk argumentasjon. Hospice-avdelinger ved flere sykehus, og lignende tiltak, er selvsagt utmerket for pasienter som ønsker å leve lengst mulig. Det gjelder jo de aller fleste. Et mindretall (ingen vet hvor mange) ønsker derimot ikke å leve lengst mulig - for enhver pris. Det er denne pasientgruppen loven skal endres for. Jeg er overbevist om at en endring i straffelovens paragraf 235 vil presse seg frem på grunn av en «økende opinion». Politikerne kan ikke i lengden neglisjere den sunne fornuft.