STRØMMETILHENGERE: Ville du kjøpt et strømmeabonnement av disse guttene? Lars Vaular og Sondre Lerche har tro på strømmeøkonomien, og figurerer i reklamekampanjen for tjenesten Altibox Beat. Foto: Altibox Beat
STRØMMETILHENGERE: Ville du kjøpt et strømmeabonnement av disse guttene? Lars Vaular og Sondre Lerche har tro på strømmeøkonomien, og figurerer i reklamekampanjen for tjenesten Altibox Beat. Foto: Altibox BeatVis mer

Hjelp, vi er i popbransjen!

Musikkens redning, eller en trussel mot bredde og kvalitet? Strømmetjenester som Spotify og Wimp splitter musikkfolket.

Musikken er pinadø over alt. I det man pleide å kalle platebransjen har strømmetjenestene gitt mange ny tro på et liv etter kriseårene. Forbrukerne elsker de nye mulighetene. Rettighetsorganisasjonen Tono rapporter om en dobling av strømmeinntektene på ett år. Ulovlig fildeling av musikk er nede på 2008-nivå. Musikkulturen virker mer vital enn på lenge, og i et formidlingsperspektiv er det sensasjonelt bra at døra til den globale musikkarven er åpnet på vidt gap. What's not to like?
Likevel er det murring i rekkene. Strømmetjenester som Spotify og Wimp devaluerer musikken, forsterker klasseskillene i musikklivet og truer de smalere kvalitetsuttrykkene, mener enkelte profilerte kritikere.

Tidligere sto artister og musikkbransje samlet mot fildelere og det mange oppfattet som en skremmende og uoversiktlig teknologiutvikling. Det enkleste var pistol. Nå skaper strømmetjenestene nye frontlinjer. Skal man omfavne eller bekjempe en modell musikkpublikummet omfavner, men som foreløpig gir minimale utbetalinger til mange artister, rettighetshavere og plateselskap?

EN KVELD FØR JUL ble jeg sittende i et lag med to prominente norske musikkprofiler. Jo lenger man kom ned i noen flasker rødvin fra 1967, jo klarere ble det at herrene hadde temmelig ulikt syn på strømmetjenestene.

Hele Norges Bjørn Eidsvåg mente han har alt å vinne på å være tilstede med sin musikk. Han tror inntektene vil komme på sikt, og at strømmetjenestene kan bidra til å øke den totale etterspørselen etter ham som artist.

Eidsvåg forstår mindre priviligerte kollegers frustrasjon, men tror heller ikke «smalere» artister har noe å vinne på å melde seg ut av den eneste nye modellen som åpner for å ta betalt for musikk fra et bredt nettpublikum.

Det vurderer derimot Nils Petter Molvær. Den innovative jazztrompetisten med et globalt publikum er lei av å føle seg som kasteball, mens tilgang til musikken hans gis bort til Canal Digitals kunder, og 8000 avspillinger av en låt gir penger nok til en «halv sjokolade», som han uttrykker det.

Beslutningen om trekke hele eller store deler av repertoaret er ikke tatt, men strømmetjenestene står foreløpig ikke høyt i kurs.

KRITIKER: Susanna Wallumrød krever endringen i strømmetjenestenes økonomimodell. foto: SCANPIX Vis mer

FOR DE MULTINASJONALE PLATESELSKAPENE, med sine megahits og sine gigantiske, nedbetalte backkataloger, begynner strømmetjenestene å likne en seddelpresse.

For artister med smalere nedslagsfelt, og små og mellomstore plateselskaper, er bildet foreløpig et annet.

Selv et meget stort antall avspillinger kan gi tragikomisk lave utbetalinger. Strømmetjenestene har lavere norskandel enn man er vant til fra cd-markedet, og en økonomisk modell der inntektene kommer i mindre utbetalinger over lang tid, skaper en likvidetetsskvis som gjør det krevende å finansiere nye prosjekter.

De enorme klasseskillene i musikkindustrien er selvsagt ikke av ny dato. Inntrykket man av og til kan få av at den jevne artist i cd-alderen hadde et levebrød som nå er tatt fra henne av nettutviklingen, er nok et stykke fra sannheten. Samtidig er det viktig å forstå at i en hardt presset kunstnerøkonomi var en royaltyutbetaling på noen titusener for en cd-utgivelse noe ganske annet enn småpengene mange nå ser fra strømmetjenestene.

Klasseforskjellene er blitt tydeligere enn noensinne. Ting kan også tyde på at de blir noe større, i det minste på kort sikt, slik strømmeøkonomien fungerer i dag.

Det hører med til historien at klasseforskjellene på visse områder også er blitt mindre ekstreme. Den mest kommersielle og globaliserte delen av platebransjen har vært gjennom en både nødvendig og brutal nedskalering. Man minnes den visstnok sanne historien om en tidligere Sony Music Norge-ansatt, som da han skulle rydde kontoret fant et gammelt brev fra tida da arbeidsgiveren het CBS. Brevet var fra hovedkontoret i USA, og oppfordret alle ansatte i konsernet til å kutte ned på bruken av det supersoniske luksusflyet Concorde til transatlantiske flyvinger. Kutte ned, vel å merke, ikke slutte med.

INNE: Bjørn Eidsvåg tror både han selv og kolleger med smalere nedslagsfelt har mest å vinne på å være med i strømmetjenestene. Foto: SCANPIX Vis mer

NÅ FOR TIDA flyr de fleste i bransjen turistklasse. Da trenger man de innetektene man kan få, og ikke alle vil vente på at strømmetjenestene innfrir løftene om en ny musikkøkonomi. Skulle Molvær hoppe av, følger han i fotsporene til blant andre jazzselskapet ECM og den fine, norske plateetiketten Hubro, som rett før jul kunngjorde at den trekker sine utgivelser fra strømmetjenestene. Kirkelig Kulturverksted, anført av strømmeskeptikeren Erik Hillestad, har lagt seg på en mellomløsning der man ser på tjenestene som «arkiver» for utgivelser som er tre år gamle eller eldre. Slik håper man å selge flere cd-plater og nedlastinger.

Tittelen på denne artikkelen prydet i sin tid også en guide til musikkbransjen i bokform, skrevet av Jørn Dalchow. Som sjef i plateselskapet daWorks var Dalchow blant de første til å trekke musikken sin fra Spotify, høsten 2010.

- Det er rett og slett fordi Spotify, på det halvannet året vi har vært med på en forsøksordning, ikke har vært i stand til å komme opp med nok penger i forhold til bruken, sa Dalchow da.

De fleste velger likevel å bli, mens den mest aktive strømmeskepsisen virker å være anført av et lite, men meget taleført mindretall.

BLANT DE MEST PROFILERTE norske kritikerne finner man Susanna Wallumrød, musiker, komponist, bandleder og eier av eget plateselskap. På bransjenettstedet Ballade, som trolig forsvinner fordi musikklivets organisasjoner av uforståelige grunner ikke ser seg tjent med å bidra til fortsatt drift, har hun flere innlegg der hun kritiserer strømmeøkonomien fra et personlig utgangspunkt.

Mens svært mange velger å være med i strømmetjenestene fordi de tror den økonomiske situasjonen vil bedre seg, eller satser på at tilstedeværelsen totalt sett kommer ut på plussiden som markedsføringsverktøy for konserter og andre biter i lappverket av inntekststrømmer, har Wallumrød trukket mye av musikken sin ut.

Hun gjør fortløpende vurderinger av situasjonen, og når jeg spør henne om hun ikke ser faren for at hun og andre som trekker seg ut kan bidra til å undergave strømmetjenestenes legitimitet hos publikum, svarer hun at jo, det gjør hun. Men som uavhengig artist har hun ikke råd til å investere både i egne produksjoner og i strømmetjenestene gjennom å tilby musikken sin der, slik økonomimodellen ser ut i dag.

KANSKJE UTE: Nils Petter Molvær vurderer å trekke store deler av musikken sin fra strømmetjenestene. Foto: SCANPIX Vis mer

Wallumrød krever mer åpenhet om de store plateselskapenes eierskapsforhold i strømmetjenestene, og endringer i avregningsmodellene. Et forslag er at det vektes sterkere mot betaling for ny musikk, på bekostning av backkatalog. Et annet er at visse sjangere prioriteres.

I den kommersielle strømmebransjen ser man nok ikke kulturpolitisk motivert kvotering av visse typer musikk som en naturlig arbeidsoppgave. Spørsmålet om hvem som skal kvotere hva, etter hvilke kriterier, melder seg raskt.

De jeg snakker med sender ballen kjapt tilbake til plateselskapene: Hvor rettferdig fordeler de pengene fra strømmetjenestene blant sine artister? Hva slags kontrakter tilbys den enkelte artist?

Og, må man tillegge: Hvor dyktige er selskapene egentlig til å utnytte nettets markedsmuligheter? Her er det nok ganske mye å gå på.

Erik Brataas hos aggregatoren Phonofile, som distribuerer en stor del av det digitale repertoaret til uavhengige norske plateselskaper til strømmetjenestene og nedlastningsbutikkene, sier til Ballade at mye kan gjøres ved å heve kompetansenivået og bedre verktøyene. Phonofile har hentet inn en medarbeider med «svart belte i online markedsføring» og skal lære plateselskapene om irrgangene i promotering og salg og av musikk på nett.

FOR NOEN kommer dette mer naturlig enn for andre. Sondre Lerche og Lars Vaular smiler kanskje noe fårete i de ferske annonsene for strømmetjenesten Altibox Beat, men vet godt hva de vil.

For indiepopartisten og plateselskapsdirektøen Lerche er det helt uaktuelt å stå utenfor. Hva skulle være alternativet? Han har, som han sier til meg, ikke anledning til å stå igjen på stasjonen når toget går. Slik tror han også han kan selge flere plater på vinyl, og verve flere til å betale for å se ham på konsert.

MELLOMLØSNING: Kirkelig Kulturverksted-sjef Erik Hillestad tror han vil selge flere cd-plater og nedlastinger ved å trekke all musikk nyere enn tre år fra strømmetjenestene. Her med H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit, som får gullplate etter én ukes salg av «Sorgen og Gleden». Foto: SCANPIX Vis mer

BEGÅR LERCHE og hans likesinnede dermed et slags klasseforræderi? Eller er det Wallumrød og hennes meningsfeller som har kjørt seg fast i et negativt spor der strømmetjenestene gis skylden for en langt bredere utvikling i teknologi, medievaner og kulturkonsum?

Strømmetjenestene er jo bare en liten del av det totale bildet.

Det er vel og bra at noen av oss bruker store summer på vinylplater, men som en venn nettopp minnet meg på med en fin lenke til en mixtape, er det ikke bare strømmetjenestene som utforder musikkøkonomien. Mange konsumer like mye, eller kanskje mer, musikk via Youtube, Soundcloud og alskens musikkblogger. Fildeling er fortsatt en betydelig faktor. Noen hjemmebrenner fremdeles cder, eller henter sine gamle opp igjen fra kjellerboden sammen med vinylen. Her forleden dro jeg fram den gamle kassettspilleren.

Det er en fantastisk tid å være musikkfan, og en forvirrende tid for alle som forsøker å leve av å gi oss disse gledene.

Bør det frie musikkfeltet i strømmealderen ha mer offentlig drahjelp enn dagens, som kulturdepartementet sa seg så fornøyd med i gårsdagens svar til musikeren Bugge Wesseltofts innlegg her i avisa?

Noe sier meg at debatten om musikkens framtid på nettet trenger en remiks.

OFFENTLIG ANSVAR?: Bugge Wesseltoft mener kulturpolitkerne må ta et større ansvar for det frie musikkfeltets økonomi i strømmealderen. Foto: SCANPIX Vis mer