Hjem, kjære hjem

Romantisk komikk i kjent sørstatsmiljø.

Med kofferten full av designerklær drar Reese Witherspoon fra New York til hjembyen i Alabama for å ordne opp i fortida. Reese alias Melanie Carmichael er storbyens heteste motenavn. På ringfingeren sitter en diger diamant og så å si i baklomma har hun New Yorks mest ettertraktede mann, Kennedy-kloningen Andrew (Patrick Dempsey), sønn av metropolens borgermester (Candice Bergen).

Den suksessrike Melanie har ikke vært hjemme på sju år og sleper på mer enn en koffert, for hun har løyet om atskillig for sin forlovede: Hun heter ikke Carmichael og vokste ikke opp på en plantasje, men i riktig så loslitte omgivelser. Først og fremst har hun ektemannen Jake (Josh Lucas), som hun ikke er skilt fra. Altså er det ikke småtterier som må ryddes opp i før et nytt bryllup kan stå, og så spørs det hvordan møtet med den lille hjembyen og Jake virker inn.

Rettere sagt spørs det ikke i det hele tatt. «Hjem, kjære hjem» snor seg, sjarmerende nok, langs den slagne landevei på vei mot stoppskiltet påskrevet «ekte lykke» og tar oss atter med til sørstatsmiljøets filmatiske klisjeer. Sånn sett fins det ingenting spontant over herværende manus, beregnende skodd over en lest suksessrik siden tidenes morgen. Men vi har nå Witherspoon, som spiller med gnist og utstråling, samt et persongalleri som gjør det meste ut av båsene de er satt i. Til velfungerende akkompagnement av sørstatsrock vil verken filmen eller Reese noe annet enn å underholde med den upretensiøse fantasi. Greit nok, det.