Hjerteskjærende

Ikke en norsk «Anne Franks dagbok».

BOK: Samuel Steinmann var den siste gjenlevende av de åtte som overlevde krigen av de i alt 532 jødene om bord i «Donau» da skipet la fra kai i Oslo den 26. november 1942. Forfatteren Espen Søbye var til stede da Steinmann fortalte at den verste opplevelsen han hadde hatt under hele krigen, var da de hvite bussene kom fra Sverige for å hente de norske fangene like før krigens slutt, og kjørte uten at de norske jødene fikk være med. Ikke engang da.

Men det er ikke overraskende ut fra dokumentasjonen til Søbye i boka han har skrevet om den femtenårige Kathe Rita Lasnik, datter av blikkenslager Elias Lasnik og hans kone Dora. Det var de tyske okkupantene som ga ordre om å arrestere flest mulig norske jøder slik at de kunne sendes til Stettin med lasteskipet «Donau», som ikke hadde annen returlast fra Oslo. Men det var nordmenn som utførte ordren. Og det var nordmenn som tok for seg av eiendelene jødene etterlot seg i form av bedrifter, forretninger, hus, leiligheter, innbo og løsøre. De som på denne måten delte byttet, handlet ut fra vissheten om at eierne ikke ville kunne komme tilbake for å gjøre krav på sin eiendom.

Ingen tvil

Espen Søbye skriver at det ikke ble gitt noen direkte ordre om å arrestere barn da jødene skulle hentes, men ingen var likevel i tvil om at ordren om å bringe jødene til «Donau» gjaldt alle familiemedlemmer.

Også den femtenårige realskoleeleven Kathe, som hadde glemt sin varme jakke hos klassevenninnen kvelden før. Hun var gått til venninnen i fortvilelse, og for å roe seg ned, etter at hun hadde klynget seg til farens arm da han ble arrestert på Lovisenberg sykehus, der han ble behandlet for kronisk lungesykdom. I rettsoppgjøret etter krigen ble det påstått at politimannen som kom for arrestere Kathe, søsteren Anna og moren Dora, hadde forsøkt å hjelpe henne til å flykte ved å spørre om hun ikke hadde noen å si farvel til. Men i Søbyes kildebelagte, nøkterne og derfor så dramatiske fortelling blir det langt mer sannsynlig at politimannen passet nøye på at Kathe ikke forsøkte seg da hun hentet jakka hos venninnen.

Hel virkelighet

Espen Søbyes historie om Kathe Lasnik er ikke en norsk «Anne Franks dagbok».

Det finnes nesten ikke spor av Kathes egne ord og tanker i det omfattende materialet som Søbye har gravd fram og satt sammen til en hel virkelighet. Han har motstått alle fristelser til å dikte slikt inn i henne.

Resultatet er en ren sammenstilling av et liv som ble avbrutt, fordi mange ville det slik og andre ikke gjorde noe for å hindre det, i det provisoriske gasskammeret i Birkenau, 20 minutter etter at gamle, kvinner og barn fra «Donau»-transporten ble skilt fra de 186 arbeidsføre mennene mellom 16 og 50 år.

Espen Søbyes bok er blitt en hjerteskjærende, men tvers igjennom sober dokumentasjon av den strevsomme tilværelsen til innvandrerne Elias Lasnik og Dora Meszansky, som kom fra Vilnius i 1908 og fikk døtrene, Jenny, Elise, Anna og Kathe mens de oppholdt seg i Oslo som statsløse 23 år før de fikk statsborgerskap. Deres yngste datter, Kathe Rita, svarte selv på spørsmålet på sitt jødeskjema om når hun kom til Norge: «Alltid vært i Norge.» Det hjalp henne ikke.