Hjerteskjærende

En skinnende perle av ei bok: Sår, klok, morsom og perspektivrik.

BOK: «Min barndom var absolutt annerledes, men det var ikke bare hans skyld. Jeg ville uansett ikke ha byttet den med noen andre. Hvordan skulle jeg klare å fortelle ham det uten at det hørtes ut som jeg prøvde å overbevise meg selv?» spør Åsa Linderborg, fortelleren i «Meg eier ingen» (hentet fra et Gunnar Ekelöf-dikt), som bærer samme navn som bokas forfatter (f. 1968).

«Ham» er faren hennes, metallarbeideren i Västerås, mannen som kalte seg «Sveriges beste herder», Leif B. Andersson. «Leffe» er arbeidskaren som oppdro datteren sin alene etter at moren forlot dem da Åsa var tre – med ubegrenset kjærlighet, men med temmelig sviktende hygiene og eskalerende alkoholmisbruk. «Meg eier ingen» er en sterkt selvbiografisk roman, en florlett fiksjonalisert memoarbok om oppveksten til Åsa Linderborg, som i dag har doktorgrad på det svenske sosialdemokratiets historie og er et sentralt navn i Aftonbladets kulturredaksjon.

Innsikt

Lang tid går mellom hver gang man som anmelder bruker kreftene på å lure på hvordan man skal få skrytt tilstrekkelig av ei bok, men «Meg eier ingen» er bevis på at slike utgivelser en sjelden gang dukker opp. Linderborg forteller sin historie med like deler ydmykhet og innsikt – både menneskelig og boklig –, med like deler humor og hjerteskjærende sårhet. Bildet hun tegner av faren sin, som døde 60 år gammel, og de stadig skiftende følelsene sine overfor ham – kjærligheten, sinnet, skammen, medlidenheten – er imponerende mangefasettert, og for en gangs skyld er det klisjéaktige adjektivet «åpenhjertig» virkelig på sin plass. Faren er både verdens sterkeste og sikreste og grenseløst svak og usikker.

Men om «Meg eier ingen» kan gå så tett på at den blir både sjokkerende og smertefull, blir den aldri sentimental eller romantiserende. Snarere er den en av de sterkeste nyere oppvekstskildringene jeg har lest. At det er en debutbok er nesten ikke til å tro.

Historie

Men «Meg eier ingen» er noe langt mer enn portrettet av Linderborgs ukonvensjonelle barndom. Linderborg knytter alltid den lille verden til den store, og boka hennes er også fortellingen om det svenske etterkrigssosialdemokratiet og «folkhemmets» fall. Om kjærlighetserklæringen til Linderborgs ensomme far kan lede tankene til kurdisksvenske Mustafa Cans portrett av sin mor i «Tett inntil dagene» (begge er blitt bestselgere i Sverige), føyer boka seg vel så mye inn i den etter hvert omfattende nye klassereiselitteraturen som både svenske og norske forfattere de siste åra har bidratt til – Ronny Ambjörnsson og Karin Sveen er trolig de mest kjente.

Den talende kontrasten mellom farens og morens familier forteller om ulike holdninger i arbeiderklassen – mens den halvt russiske moren er blitt oppdratt av boklesende og brennende kommunister, er faren livet gjennom full av redsel for at noen skal avsløre at han innerst inne er kommunist, i vissheten om at de som har lite lett kan miste mye. «Meg eier ingen» er ei dypt politisk bok som smadrer forestillingen om at klasser er noe som er avskaffet for lengst. Den er i høy grad ei bok om arbeid – både som identitetsbygger og slit.

Samtidig har Linderborg et fabelaktig blikk for de små tingene og hvordan de taler. «Meg eier ingen» er full av effektfulle detaljer om matvaner, innredning og klær. På samme måte utviser hun en imponerende lydhørhet for talemåter og sosiale konvensjoner og hvordan de er tett knyttet til klasse. «Meg eier ingen» er, ved siden av oppsiktsvekkende litteratur, en lærerik lekse både i historie og kultursosiologi.

Høydepunkt

Rundt lille Åsa svermer ofte snille tanter og besteforeldre, som tar vare på henne når faren blir for full. Tidlig i tenåra flytter hun til moren, og to år går før hun ser «Leffe» igjen. Men fram til den tid er det likevel stort sett de to. Åsa må bli med på nattskift når Leif må jobbe overtid. Han setter henne av alene utenfor barnehagen før den har åpnet, fordi han må på arbeid. Samtidig overøser han henne med det han har å gi, og – først og fremst – snakker med henne om alt mulig. Selv om hun er glad i ham, lærer hun tidlig at det nok er best å holde på alle hemmelighetene de har sammen – om drikking, om mangel på sengetøy –, og tar tidlig på seg ansvaret kloke barn gjerne tar. Boka Linderborg nå har skrevet vitner om hvilken uvanlig observant liten jente hun må ha vært.

Samtidig problematiserer den minner og viser hvordan selv våre nærmeste – for andre – kan være helt andre enn de vi mener å kjenne.

Da han dør, tenker Linderborg på hvor gjerne hun ville ha sagt «at det ikke var hans skyld at mitt livs tema hadde vært prestasjonsangst og redselen for å bli forlatt». Hennes betydelige erfaring med generasjonsmotsetninger gjør at hun undrer på hvordan hun skal forklare barndommen sin for sine egne barn: «Hvordan skal jeg kunne forklare hvordan det føles å sovne ved siden av en utslitt kropp som lukter både svette, øl og ensomhet, i tillegg til en trassig drøm om solidaritet og rettferdighet?» Det er farlig å utrope høydepunkter i bokhøsten før den egentlig har begynt. Men i Linderborgs tilfelle tar jeg sjansen.