RUS: Helseminiter Bent Høie vil at vi skal lære av Portugal og avkriminalisere rusbruk.  Foto: Nina Hansen / Dagbladet
RUS: Helseminiter Bent Høie vil at vi skal lære av Portugal og avkriminalisere rusbruk.  Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Debatt: Narkotikapolitikk

Høie: Hjelp, ikke straff, narkotikabrukere

Oppfølgning av dem som tas for narkotikabruk bør flyttes fra justissystemet til helsetjenesten, mener Bent Høie.

Meninger

Bare i Oslo og Bergen er narkotikabrukere bøtelagt for 48 millioner kroner de siste fem årene, meldte NRK nylig. Dette er ofte tunge rusmisbrukere, som verken har bolig, arbeid eller orden på økonomien. Bøtene forblir enten ubetalte mens gjelden bygger seg opp, eller de kan betales ned gjennom opphold i fengsel. Alt dette som straff for at de forsøker å holde i sjakk en avhengighet som de aller helst vil bli kvitt.

I Norge har vi mange aktive og engasjerte organisasjoner for narkotikabrukere. De er uenige om mye, men én ting er de enige om: Straff og bøter mot narkotikabruk og besittelse gjør ofte mer skade enn gagn på både samfunn og den enkelte.

Jeg er enig.

Hovedmålet i narkotikapolitikken er å begrense skadevirkningene av rusmisbruk på både samfunn og den enkelte. Narkotikabruk er først og fremst et helseproblem. Det er med det utgangspunktet problemene kan løses.

De som tas for bruk og besittelse av narkotika – til eget bruk – trenger først og fremst å få oppfølgning og en vei videre.

Derfor vil jeg at Høyres program for neste stortingsperiode skal slå fast at hjelp, ikke straff, skal være utgangspunktet for å følge opp dem som tas for bruk og besittelse av narkotika. Det er helsetjenesten, ikke justissektoren, som skal ha ansvar for oppfølgningen.

Disse tankene er også inspirert av erfaringene fra Portugal. Der har helse- og sosialsektoren det juridiske ansvaret for de som tas for bruk og besittelse. Personer som tas for bruk sendes til samtale med tverrfaglig kommisjon innen 72 timer fra de blir tatt, og det vurderes hvordan brukeren bør følges opp videre.

Systemet var kontroversielt når det kom, men nå er det få som stiller spørsmål ved det. Resultatene er gode. Dommedagsprofetiene slo ikke til. Ressurser i politiet frigjøres til mer alvorlig kriminalitet, og helsetjenestene er styrket.

Norge kan ikke importere modellen ukritisk, men vi må lære av det som virker. Hvordan detaljene i systemet skal innrettes må utredes godt, om det vedtas, og må utformes i tett samarbeid med politiet, helsetjenesten og brukermiljøene.

I praksis er vi kommet godt på vei i dette sporet allerede. Norge kommet langt i bruk av alternative reaksjoner på narkotikalovbrudd – som for eksempel narkotikaprogram med domstolskontroll og andre.

Dette er tilbud der de som tas for narkotikaforbrytelser får tilbud om ulike former for oppfølgning for å komme ut av misbruket, og tilbake til et liv uten kriminalitet, heller enn å måtet sone i fengsel.

Jeg mener likevel at forbudet skal bestå. Vi skal ikke legalisere narkotika. Forbudet sender et viktig signal om farene ved rusmisbruk, og ikke minst gir det en inngangsport for å hjelpe. Det er de skadelige straffetiltakene vi må få bukt med.

Det er også riktig å kunne bruke politiets fullmakter til å bryte opp åpne russcener, forebygge nyrekruttering og begrense skadene narkotikamiljøer kan påføre samfunn og lokalmiljø. Den muligheten består, men det har ikke noe formål for politiet "å løpe etter slitne narkomane", slik Riksadvokaten har formulert det.

De som er avhengige av narkotika skal slippe den stadig overhengende trusselen om bøter og straff. Og, kanskje viktigere: De bør møtes med verdighet og slippe å føle at de stadig trakasseres og jages – uten å ha gjort noe galt.

Ikke minst i lys av dette er det som nå foreslås viktig: Det sender et helt annet signal om hvordan vi ser på dem som bruker narkotika, om ansvaret ligger i helsetjenesten, ikke justissektoren.

Det er stor forskjell på dem som bruker narkotika. Både fordi ingen brukere er helt like, men også fordi det er vidt forskjellige grupper av brukere, og hvilke stoffer de bruker. Den presise oppfølgning vil tilpasses ulike behov – enten det som trengs er tidlig innsats, eller tung behandling.

Nye brukere er ofte ungdom som er havnet på skråplanet. Å gi dem bøter og et rulleblad kan gjøre skråplanet brattere. Disse bør heller hjelpes på rett spor, der man kan gripe fatt i de bakenforliggende årsaken for at de søker rus. Å bli tatt for narkotikabruk bør bli et vendepunkt, ikke ende opp som den første av mange stopp på en kriminell løpebane.

For unge og nye brukere som ikke er avhengige, men søker rus og risiko, vil bare det å bli tatt, advarslene man får og informasjonen som gis kanskje være nok til å hindre et gjensyn med kommisjonen.

Andre krever tettere oppfølgning, og må få dette.

For dem som er avhengige av tunge stoffer, er straff og bøter meningsløst. Det er ofte ingenting de selv heller vil enn å bryte avhengigheten og endre livet sitt. Men mange rusmisbrukere sliter med å stable livet på beina igjen. Høy gjeld etter hauger med bøter fra politiet gjør det ikke lettere. Disse trenger behandling og oppfølgning, ikke fengsel og bøter.

Det finnes ingen enkle løsninger her. Derfor er det så viktig at denne regjeringen har lagt frem en forpliktende opptrappingsplan for rusfeltet, redusert ventetiden for rusbehandling dramatisk og sørget for et økonomisk og kvalitetsmessig løft for både forebygging, behandling og oppfølgning.

Derfor synes jeg ordet avkriminalisering er lite heldig. Det holder ikke bare å si vi ikke skal straffe og bøtelegge brukere. Vi må også sette kommunene, Nav og helsetjenesten i stand til å gjøre det som trengs for å følge opp dem som tas for bruk og besittelse. Dette systemet vil aldri fungere om vi ikke fortsetter regjeringens satsning på rusfeltet.

Å begrense skadene fra narkotika på samfunn og den enkelte er det viktigste målet med narkotikapolitikken. Skal vi lykkes med det må vi innse at prinsippet om hjelp, ikke straff, er det veien videre må bygges på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook