Homo-mangfoldet

HOMOKAMP: Per A. Persson hevder 15. november at homser bare vises fram når de kan være til pynt, som figurer i såpeoperaene: lette å like, lette å le av. Det er en prisverdig debatt han reiser. Det handler om hvordan flertallsbefolkningen ønsker å se homofile. Og om hvordan homofile lar seg fremstille. Men Perssons resonnement kortslutter når påstår at kampen for å «framstå som mest mulig normal» har gitt som resultat at «subgrupper», som for eksempel hivpositive, er skjøvet tilside. Det er ikke et resultat av kampen for like rettigheter som har ført til at vi ikke ser «Erling Lae på gaysauna», slik Persson ønsker seg. Det utøves ingen form for homopolitisk sensur i media, og ting var ikke bedre før. Den grenseoverskridende og ikke-konforme homokulturen som Persson savner, har aldri vært noen fellesnevner for alle homofile. Det er heller ikke riktig når Persson skriver at «bare det som ikke forstyrrer, vises på tv». Med økt åpenhet, har vi gjennom media de siste 10 - 15 årene fått et bredt galleri av homofile å forholde oss til: Homsepatruljen, Gay Army og Great Garlic Girls. Erling Lae og muslimske Nedim Hasanbegovic som ble Mr. Gay Norway i 2004. Modige hivpositive homofile som Jan Kolberg Larsen og Kim Fangen har trosset fordommer og fortalt åpent om sine liv. Arve Juritzen og Anne Holt snakker høyt og mye om å være småbarnsforeldre. Og så er det Jan Thomas som har gitt seksuelt avholdende et ansikt.

På hver sin måte har disse og andre synlige homofile bidratt til forståelse for det menneskelige mangfold, og bidratt til å skape politisk forståelse for homofiles kamp. Samtidig har homofile blitt synlige på arbeidsplasser, skoler og der de bor. Mange homofile ønsker å være A4, leve liv med barn og hund og stasjonsvogn. Det må de ha rett til. Og kanskje er det nettopp grenseoverskridende og ikke-konformt å være homo på jernvarehandelen på Voss? Det er i allefall politisk viktig.