Høstens sensasjon

Gang på gang blir tankene uvilkårlig ledet hen til Mykle når man leser Karl Ove Knausgårds monstrøse debutroman - til beretningen om en ung nordmanns vandring over jorden, sangen om hans tvil og tro, hans usikkerhet og famlende lengsel, bylten av skjensel og drømmen om ry.

Om vi ser bort fra det siste, er det en liknende beretning Knausgård serverer for oss - en beretning om den unge mannen i 80-årenes Norge, beskrevet innenfra, belyst utenfra, sett i ettertidas lys, en gedigen dannelsesroman der barndom, ungdom og moden alder griper inn i hverandre, en roman som beretter om en reise tilbake, både i konkret og overført betydning, til de tider og de steder der alt begynte. Mykle siterer Thomas Wolfe - «You can't go home again». «Ute i verden» utgjør et storslått forsøk på å oppheve denne sannhet, på å være i det som var, samme hvor smertefull denne væren måtte fortone seg.

Lengsler

Vi kunne vedbli å trekke paralleller, men la oss nøye oss med en - den mest åpenbare. Ved romanens begynnelse møter vi hovedpersonen, Henrik, som lærer i en liten kystkommune i Nord-Norge - en ensom, forknytt person, fange av et begjær han ikke kan forklare seg, et begjær som får hans tilbakereise til sydlige egner til å fortone seg ganske annerledes enn han har forestilt seg. På handlingsplanet stopper likheten her.

Hos Knausgård er nemlig ikke de modne kvinner objekt for hovedpersonens begjær, men den blottende unge Miriam, en uskyldsren 13-åring, hans egen elev, inkarnasjonen av hans egen fortapte ungdoms lengsler, motpolen til alle de jenter han tidligere har nærmet seg og blitt forstøtt av, kastet ut i et mørke der han fortvilet famler omkring med sin lyst og sin lengsel, sin skam og sin skjensel. Det hele beskrevet på en så besettende, nådeløst inngripende og naken måte at mang en aldrende leser nok vil rystes i sitt innerste av dette møte, pr. vikar, med den unge, usikre mann man selv en gang var. Samtidig som man blir slått av hvor lite verden og de unge jentene har forandret seg, sett med den unge manns blikk - all 'åpenhet' og 'frigjøring' til tross.

Kvernende

Av angst for å bli avslørt stikker Henrik av, tar hurtigruta til Molde og toget videre fra Åndalsnes via Oslo til Kristiansand - til den byen der han tilbrakte sine ungdomsår, og i den resterende del av boka veksles det mellom redegjørelser for hans formålsløse gjøren og laden på nåtidsplanet og dykkene tilbake i tida, som til og med omfatter en lengre historie om hvordan hans mor og far møttes - en roman i romanen som både perspektiverer Henriks 'vandring på jorden' og inneholder nøkler til forståelsen av hans egen utvikling.

Alt endevendes, forholdet til besteforeldrene på begge sider, til moren og faren, den eldre broren, fjernere slektninger, kamerater, de uoppnåelige jentene - i en dvelende, kvernende stil, der målet synes å være at alt skal sies som sies kan, smått og stort, det likegyldige og det vesentlige rørt i hop - slik det også forholder seg i det virkelige liv.

Ikke lengden

«Ute av verden» er en bok man gjerne skulle skrevet side opp og side ned om - så innholdsrik er den, med sine lange innskutte passasjer, rene homerske similer, sinnbilder og tankebaner som tværes ut, symbolske og/eller allegoriske innslag, en roman så rik på digresjoner og tankesprang at man til tider gisper etter været - innslag fra noe som likner lengre essays om romanens utvikling til drømmeaktige sekvenser der fantasien får fritt spillerom, fra omarbeidede versjoner av Dantes livshistorie til refleksjoner over tidas problem - alt filtrert gjennom et sinn og en bevissthet som arbeider på høygir. Lenger fra en minimalistisk skrivemåte kan man ikke komme. Her står alt, ikke mellom, men på linjene. Man stusser ved mange enkeltavsnitt og enkeltsetninger. Var dette nødvendig? Behøves så mange ord for å få sagt det man vil? Er ikke dette banalt?

Svaret er nei. Det er dette som er romanens prosjekt. Fantes ikke denne megalomane viljen til å favne det hele, ville den neppe heve seg over det gjennomsnittlige norske romannivå. Dens styrke er også dens svakhet - og omvendt. Og hvem vil våge å hevde at Dostojevskijs romaner bare rommer nødvendige setninger. Jeg må tilstå at jeg er dypt imponert, og jeg spør meg selv: Er lengden i seg selv grunnen til at jeg lar meg imponere, som om det å skrive langt skulle være en prestasjon i seg selv, som om det å skrive en roman på 700 sider er en større prestasjon enn å skrive to på 350? Nei, det er ikke lengden som gjør det, det er det mektige anslaget, viljen til å tyne alt som kan tynes ut av et ungt liv, viljen til å se det allmenne i det individuelle, vilje til å følge disse tankens og følelsens vandringer i det blå, de sporløse reiser med hjernen og hjertet - og samtidig opptre som en nitid realist.

Lengdesnitt

Vi har nevnt Mykle, vi har hintet til Hamsun, vi kunne trekke fram Nabokov. Hovedmotivet har jo Knausgård til felles med «Pan» og «Lolita». Men vi skal ikke trekke sammenlikninger. Det er å gjøre en lovende ung forfatter en bjørnetjeneste. Han skriver godt selv om han kanskje ikke er noen glitrende stilist. Det viktigste er at han er fullt og helt seg selv - samtidig som han er seg bevisst hvilke litterære tradisjoner han skriver seg inn i og opp mot.

Slik jeg ser det, representerer romanen et forsøk på å sammenskrive 1800-tallets brede, 'utflytende' realistiske romaner med 1900-tallets konsentrerte modernistiske romaner: Flaubert og Stendhal med Proust, Dickens med Joyce og Woolf, ytre handling med psykologisk analyse, det episke lengdesnitt med den indre tomgang.

Flyter

«Ute av verden» er ord, ord, ord - side opp og side ned. Man lukkes ikke gratis inn i Knausgårds litterære univers, selv om boka i og for seg er lettlest nok. Men det er bryet verdt. Det er kanskje ikke noe genialt verk, men i vår 90-tallslitteratur rager det høyt - en roman fleuve som det så treffende heter på fransk, slik den flyter av sted, stille og rolig, for til stadighet å bukte seg og hvirvle rundt i bakevjer. Jeg vet ikke, men jeg tror at denne romanen også vil bli lest i det nye årtusen, om ikke annet så i alle fall som et hardtslående vitnesbyrd om den fortellingens gjenfødsel vi har opplevd mot slutten av 90-tallet.

Romanen vitner om at Knausgård er en mann med en innlevelsesevne, en dikterisk evne og en intellektuell kapasitet så stor at det er all grunn til å tro at han vil utvide radiusen for sin litterære utforskning av vår samtids virkelighet ytterligere. Et diskré plassert ettall i bokas rygg må vel anses som et signal om at det også vil komme en fortsettelse av det aktuelle verket. Det er personer med en slik hensynsløs drift mot å gi ord til et liv litteraturen har bruk for i det neste årtusen. All verdens fløgstader, fosneser og ullmanner påaktet etter fortjeneste - for meg å se er det Karl Ove Knausgård som har stått for den største litterære bragden i høst - stil- og lengdepoeng lagt sammen.