STØRRE I ENGLAND: «De høyreekstreme har marginal oppslutning, særlig i Norden. På kontinentet er bildet litt annerledes. Særlig i England har gruppen English Defence League vokst seg store de siste åra», skriver artikkelforfatteren. Her er en EDL-demonstrasjon i forbindelse med Geert Wilders' besøk i England i fjor. Foto: Luke MacGregor/Reuters/Scanpix
STØRRE I ENGLAND: «De høyreekstreme har marginal oppslutning, særlig i Norden. På kontinentet er bildet litt annerledes. Særlig i England har gruppen English Defence League vokst seg store de siste åra», skriver artikkelforfatteren. Her er en EDL-demonstrasjon i forbindelse med Geert Wilders' besøk i England i fjor. Foto: Luke MacGregor/Reuters/ScanpixVis mer

Høyrepopulisme er langt fra høyreekstremisme

Det er to helt fundamentale forskjeller på de høyrepopulistiske og høyreekstreme: Synet på demokrati som styreform og aksept for vold som metode.

Begrepene høyreekstremisme, høyreradikalisme, høyrepopulisme brukes ofte om hverandre. Selv om alle disse hører hjemme i en sekkebetegnelse som kan kalles «ytre høyre», er det noen svært viktige forskjeller mellom de gruppene som befinner seg til «høyre» for de etablerte konservative partiene i europeisk politikk. Viktigst er forskjellen mellom høyreekstreme på den ene siden og høyrepopulister/høyreradikale på den andre siden. Det blir derfor misvisende når Oddbjørn Leirvik hevder i Dagbladet 24. september at de «ideologiske grensene [er] glidande mellom folkelege fiendebilete og terroristane sin tenkemåte, mellom høgrepopulisme og høgreekstremisme».

Hva er høyreekstremisme? I motsetning til en del andre ideologier, har ikke høyreekstremisme noen klar idéhistorisk forankring. Dessuten er det svært få som frivillig velger å kalle seg høyreekstreme.

Hvis vi går gjennom en rekke bidrag i faglitteraturen om høyreekstrem ideologi, viser det seg at særlig fem kjennetegn går igjen hos mer enn halvparten av analysene: En ekskluderende nasjonalisme, rasisme, xenofobi (fremmedfrykt), udemokratiske holdninger og autoritarianisme (fokus på lov og orden, disiplin og for eksempel homofiliskepsis).

Høyrepopulismen tar med seg den ekskluderende nasjonalismen, fremmedfrykten og de autoritære refleksene.

Den er derimot langt ifra «udemokratisk». Snarere tvert imot. Forutsatt at man ser demokrati som øyeblikkets flertallsstyre, er de «hyperdemokratiske». Svært ofte hører vi for eksempel at slike partier argumenterer for en kraftig økt bruk av folkeavstemninger. Det betyr imidlertid ikke at disse partiene er liberale, og at de forsvarer minoriteters rettigheter.

Sverigedemokraterna mener at «... ingen religiøse bygg, med en, for svensk byggetradisjon, fremmed arkitektur, skal få bygges», mens Wilders vil forby Koranen. Lista kunne vært mye lenger. Det er uansett to helt fundamentale forskjeller på de høyrepopule og høyreekstreme: Synet på demokrati som styreform og aksept for vold som metode. Derfor kan man gjerne hevde at forskjellen på de høyreekstreme og de høyrepopulistiske er større enn forskjellen mellom sistnevnte og andre ordinære ideologier.

Og det er flere grunner til å opprettholde et skille mellom de ekstreme og de populistiske.

For det første har disse to fenomenene nemlig svært forskjellig oppslutning i dagens Vest-Europa. De høyrepopulistiske partiene har nesten seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa fra begynnelsen av 1980-tallet, fra to til tolv prosent. Veksten har kommet i særlig to bølger. Først i perioden 1985-1990, deretter fra midten av 2000-tallet og fram til i dag.

Store partier finner vi i Sveits, Finland, Nederland og Østerrike, mens slike partier er veldig små i Spania, Portugal, Tyskland, Irland og England. Fremskrittspartiet er også et stort parti i europeisk sammenheng, men dette partiet er ikke et rendyrket høyrepopulistisk parti. For eksempel er bare halvparten av partiets landsmøtedelegater enig i at «innvandring er en alvorlig trussel mot den norske egenarten».

For mange av velgerne vet vi også at områder som skatte-, helse- og samferdselspolitikk er viktige. Dessuten forsvarte Per-Willy Amundsen muslimers rett til å bygge minareter i Norge, etter at dette ble forbudt i Sveits gjennom folkeavstemning i 2009.

Kronikkforfatter Anders Ravik Jupskås er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har spesialisert seg på høyrepopulisme. Foto: UiO Vis mer

De høyreekstreme derimot har helt marginal oppslutning, særlig i Norden. Ved sist stortingsvalg fikk Norgespatriotene bare 184 stemmer. Riktignok har Demokratene åtte innvalgte representanter i dag, men noe særlig makt har de ikke. Heller ikke andre grupper klarer å organisere store demonstrasjoner. Når Norwegian Defence League forsøkte å ha en demonstrasjon på Akershus festning 9. april i år, kom det flere journalister enn aktivister.

I Sverige sitter Nationaldemokraterna med tre innvalgte representanter på lokalt nivå. Enda mer ekstreme er Svenskarnas parti, men de har bare én representant (partileder Daniel Höglund i Grästorps). På kontinentet er bildet litt annerledes. Særlig i England har gruppen English Defense League vokst seg store de siste åra, men også i Italia ser det ut som voldelige fascister mobiliserer rundt gruppen Casa Pound.

For det andre har de høyreradikale i motsetning til de høyreekstreme fått politisk innflytelse. Hva har dette å si for innvandring- og integrasjonspolitikken? Det ser ut som om statsborgerskapslovgivningen er det politikkfeltet som er blitt mest påvirket. Særlig i Danmark og Østerrike har disse lovene blitt innskjerpet. Fra Danmark kjenner vi dessuten til den omstridte 24-årsregelen for familiegjenforening og et intrikat poengsystem for å avgjøre hvem som skal slippe inn i landet.

I Nederland, hvor PVVs plass ved maktens bord foreløpig har vært kortvarig, er det allerede vedtatt å kutte den årlige innvandringen med mellom fem og 15 prosent og det er blitt dyrt å gå med burka (380 euro i bot). Bildet er imidlertid ikke entydig: I den første perioden hvor FPÖ satt med makten i Østerrike ble det faktisk lettere å få familiegjenforening.

For det tredje er det viktig å opprettholde skillet mellom disse to gruppene, dersom vi er interessert i hvorvidt de høyreradikale fungerer som demokratiske sikkerhetsventiler eller om de bidrar til å legitimere hat (og mulig vold) mot politiske motstandere eller ulike minoriteter.

Noen har hevdet at disse partiene så å si letter på trykket nedenfra, gjennom å kanalisere holdninger som er utbredt i befolkningen. Når dette skjer, vil potensielle høyreekstreme føle seg representert i det politiske systemet og dermed avstå fra voldelige handlinger. Tidligere forskning har gitt noe støtte til denne teorien.

Nyere datainnsamling ser imidlertid ut til å gi et annet bilde. Mens de høyrepopulistiske nesten har doblet sin oppslutning de siste ti årene, viser en oversikt fra European Union Agency for Fundamental Rights at også den rasistiske volden økt i alle land (unntatt Tsjekkia) i perioden 2000-2008. Også vold med antatt høyreekstreme motiver øker, selv om få land registrerer dette.

Man kan innvende at det ikke er oppslutningen, men innflytelsen til de høyrepopulistiske som teller. Problemet for denne teorien er bare at Danmark er blant de landene med størst økning i rasistisk vold, selv det landet også har strammet inn mest. Jeg sier ikke at Dansk Folkeparti eller andre høyreradikale oppfordrer til vold. Overhodet ikke. Poenget er bare at det ikke ser ut til å være en entydig støtte for trykkoker-argumentet heller.

Kronikken er en bearbeidet utgave av et innlegg som ble holdt på Litteraturhuset 27. september