Hulk, jeg er med barn

Repeternde drama om 15-årig mamma.

Drew Barrymore småsutrer seg i løpet av drøye to timer gjennom en periode på 20 år, for så vidt med god grunn.

Hun portretterer den høyst virkelige Beverly Donofrio, som i en alder av 15 henga seg til noen runder med den amerikanske spesialdistansen baksetesex, ble gravid med surrehuet Ray (Steve Zahn) og fikk kullkastet sine planer om å bli forfatter. Inntil hun i en alder av 35 utga boka om sitt liv.

Inne i «Mennene i mitt liv» ligger det en god film og roper og vil ut. Beverly er et barn av amerikansk småbymiljø på 60-tallet, samt en politimann og hans kone (James Woods/Lorraine Bracco) - begge opptatt av å gjøre hva som sømmer seg. Bryllupet blir trist. Vi ser et barn oppdra et barn etter fattig evne, med særlig talent for å gi sønnen skyldfølelse for alt som går skeis, mens den unge ektemannen roter seg inn i stoffproblemer.

At Beverly framstår med alle sine svakheter, er en god side ved Penny Marshalls film. Samtidig blir det liten framdrift av at talentfulle Barrymore er henvist til å rotere rundt en akse av hverdagslig elendighet og sipping. Hår og sminke er egentlig det eneste hun har forandret ved fylte 35. Det virker rart at hun greide å skrive boka.

Zahn får derimot bygd opp den bedrøvelige Ray med troverdighet.