HAR MODERNISERT ENHEDSLISTEN: Johanne Schmidt-Nielsen ledet Enhedslisten fram til et gjennombrudd i det danske folketingsvalget i 2011. Her er hun fotografert i 2015, etter at ne-isiden klarte å stoppe et lovforslag som ville gitt EU sentralt mer makt. Foto: Asger Ladefoged /AFP / NTB Scanpix
HAR MODERNISERT ENHEDSLISTEN: Johanne Schmidt-Nielsen ledet Enhedslisten fram til et gjennombrudd i det danske folketingsvalget i 2011. Her er hun fotografert i 2015, etter at ne-isiden klarte å stoppe et lovforslag som ville gitt EU sentralt mer makt. Foto: Asger Ladefoged /AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Politikk

Hun fornyet venstresiden

Skal SV og Rødt lykkes, trengs fornyelse og større selvtillit. De kan lære av den danske venstresidemodellen.

Meninger

På den radikale venstresida i Norge er det lite å si på ambisjonene. SV stiller beinharde krav som de krever gjennomslag for om partiet skal gå inn i en ny styringskoalisjon.

Rødt drømmer om sperregrensa, og håper stortingsvalget kan munne ut i en tilsvarende maktposisjon nasjonalt som den partiet besitter som parlamentarisk grunnlag for byrådet i Oslo. Men avstanden mellom ambisjonene og virkeligheten, i alle fall slik den kommer til uttrykk i nasjonale valg og meningsmålinger, er fortsatt stor for kreftene til venstre for Arbeiderpartiet.

Både i USA og i flere søreuropeiske land har sosialistiske og venstrepopulistiske partier slått seg opp de seneste årene. Men vi trenger faktisk ikke se lenger enn til vårt nærmeste naboland sydover for bevis på at venstresida kan lykkes.

FORFATTER: Fredrik V. Sand. Vis mer

I Danmark fikk det radikale sosialistpartiet Enhedslisten 7,8 prosent av stemmene i sist folketingsvalg, og har siden ligget på rundt åtte-ti prosent i oppslutning på meningsmålingene. Partiet er større enn hva SV og Rødt har vært til sammen de siste ti årene, har vokst til å bli Danmarks fjerde største parti og er i dag den største venstreradikale suksessen vi har i Skandinavia.

Det har ikke alltid vært slik. Spoler vi ti år tilbake, lyste himmelen over Skagerrak på langt nær så rødt. Valgdagsmålingen i 2007 plasserte Enhedslisten under den danske sperregrensa på to prosent og ute av Folketinget. Med en margin på noen få tusen stemmer berget de seg over, men med erkjennelsen av at noe drastisk måtte gjøres. Siden har partiet modernisert seg. Og der SV og Rødt i manges øyne fortsatt bærer på belastende bagasje, enten det er regjeringsslitasje eller ml-bakgrunn, var det helt sentralt for Enhedslisten å kommunisere klarest mulige brudd med sider av partiets image som holdt velgerne unna.

Problemene var flere. Partiets tilstedeværelse i mediene var nærmest skrumpet inn til formuleringen «alle utenom Enhedslisten». De manglet innflytelse, og velgerne oppfattet det som at partiet ikke var interessert i det heller. Enhedslisten var kjent som den lille vaktbikkja som sto på utsida og passet på. Men det var bare tilstrekkelig for to prosent av velgerne, og knapt nok det.

Enhedslisten tok tyren ved hornene. Våren 2009 la partiet om kursen. Johanne Schmidt-Nielsen, en ung, munnrapp og karismatisk profil, ble partiets frontfigur. Enhedslisten gjorde det klart at framover ville de ta plass sammen med de andre partiene i opposisjon til høyreregjeringa. De gikk aktivt inn for å finne saker hvor de kunne bli enige med Socialdemokraterne og SF.

Samtidig valgte Enhedslisten bevisst å fronte hovedsaker de visste kunne slå an blant partiets potensielle velgere. Øverst på lista sto økonomisk omfordeling. Under den stigende arbeidsledigheten, som også rammet Danmark i disse årene, traff Enhedslisten tidsånden stadig bedre, gjennom å stå i spiss mot dagpengeinnstramninger og nå ut til danske arbeidere som ble rammet av disse. Johanne Schmidt-Nielsen ledet Enhedslisten fram til et gjennombrudd i folketingsvalget i 2011. Partiet fikk 12 mandater, et drøyt fotballag av radikale sosialister, i parlamentet, og i årene som kom hendte det at Enhedslisten pustet Socialdemokraterne i nakken på målingene.

Men også ideologisk hadde partiet imageproblemer de måtte ta tak i. Etter å ha blitt oppfattet som alt for ytterliggående av danskene, tok Johanne Schmidt-Nielsen avstand fra det hun kalte nedstøvet språk i partiprogrammet.

I 2014 vedtok Enhedslisten et nytt prinsipprogram. De mest kontroversielle formuleringene ble luket ut – som begrepet kommunisme og snakk om å oppløse politiet. Det ble slått kategorisk fast at partiet ville forandre samfunnet gjennom demokratiets vei. Dette var et brudd med sovjetstigmaet – og et kraftig signal om at fornyelsen hadde nådd helt inn til kjernen.

En sentral grunn til suksessen er at Enhedslisten har våget å synliggjøre og stå for forandringene de gjorde. De har snakket ut om bruddet. Samtidig har de hele veien insistert på å beholde hjertet til venstre og unngå dreiningen vekk fra idealer og visjoner. Mange venstrepartier som har søkt makt, enten vi snakker Danmark, Norge eller Hellas, har endt med det motsatte. Enhedslisten er et eksempel på at fornyelse med selvtillit lar seg gjøre uten å gi slipp på prinsippene

Både i SV og Rødt har det pågått generasjonsskifter i noen år, men der Enhedslisten gjentatte ganger med klare bruddflater har markert at de tok grep, går både SV og Rødt på gummisåler.

Kristin Halvorsen har uttalt seg mer kritisk om strategivalg under dagens SV-ledelse enn omvendt. Selv da SV nylig gikk inn for profittforbud i barnehagesektoren som et hovedkrav, nektet Audun Lysbakken å gå med på at det var en snuoperasjon fra tida i regjering. Dette på tross av at kommersielle barnehager var en bærebjelke i Halvorsens stolte barnehageløft, og preget regjerings-SV.

Og selv om Rødt også nyskrev deler av sitt prinsipprogram i 2014, og fikk klargjort partiets demokratiske fundament, ga det mest oppmerksomhet at partiet «holder på kommunismen» som sitt langsiktige mål.

Audun Lysbakken var selv minister i den rødgrønne regjeringas andre periode. Bjørnar Moxnes er avhengig av å holde troppene samlet for å vinne ett eller flere stortingsmandater i høstens valg. Men slike budskap legger sterke begrensninger på ringvirkningene av forandringene partiene faktisk går gjennom.

Så lenge inntrykket er at norsk venstreside, delvis selvforskyldt, preges mer av kontinuitet enn av fornyelse, er det heller ikke rart at også oppslutningen står så stille som den gjør.

Når Arbeiderpartiet får kritikk selv fra sine egne, som frykter at partiet ikke fanger opp det pågående distriktsopprøret og at partiledelsen er for elitepreget, burde det gi spillerom. I hvilken grad Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes greier å markere fornyelse vil være avgjørende for hele venstresidas framtid. Erfaringene fra Danmark viser at det kan være stort rom for en moderne venstreside i Skandinavia.

Fredrik V. Sand er forfatter av boka «Den danske suksessen Enhedslisten. Partiet som ga venstresida selvtilliten tilbake» (Forlaget Manifest).

Lik Dagbladet Meninger på Facebook