NAIVT OG INSISTERENDE: Danske Julie Hastrup har ennå et stykke igjen før hun kan kalle seg krimdronning, mener vår anmelder. Foto: VERSAL/LINE THIT KLEIN
NAIVT OG INSISTERENDE: Danske Julie Hastrup har ennå et stykke igjen før hun kan kalle seg krimdronning, mener vår anmelder. Foto: VERSAL/LINE THIT KLEINVis mer

Hun kan ikke kalle seg krimdronning ennå

Julie Hastrups krim mangler personlighet.

ANMELDELSE: Stadig oftere blir krimforfattere presentert som konger eller dronninger i sin sjanger. Julie Hastrup er intet unntak. Den andre boken til det som angivelig er en av Danmarks nye krimdronninger foreligger nå på norsk. Det er en klassisk politikrim som starter tregt, men som tar seg opp underveis.

Historien er stramt og godt organisert, men den blir dessverre sjelden særlig engasjerende.  

Hjem til mor

En ung kvinne blir funnet drept i en skog i Ringkøbing. Det lokale politiet tilkaller Rikspolitiets mordkommisjon, og den unge og ambisiøse etterforskeren Rebekka Holm blir satt på saken. Så ambisiøs er hun, at leseren straks fornemmer at det ligger noe under. Det gjør det også.

Holm kommer selv fra Ringkøbing, men hun har ikke satt sin fot der siden hun forlot byen nesten to tiår tidligere. Hun har sine grunner, og fortiden begynner langsomt å gnage i henne når hun vender tilbake.  

Naivt og insisterende

Romanens største svakhet er det ungpikeaktige sløret som ligger over nesten samtlige relasjoner. Det er naivt og insisterende, og viser altfor tydelig hva forfatteren ønsker at leseren skal føle. Den sympatiske mannen har for eksempel tørre varme hender og et fast håndtrykk, og er i det hele tatt sympatisk i alt han foretar seg. Kvinnene fremstår som innbitte og nevrotiske og fulle av undertrykt sorg.

Når historien nærmer seg slutten arrangerer forfatteren et slags personlig katarsis for de fleste av sine karakterer, gode som onde. For slik ønsker hun at verden skal være, tenker man. Alt skal gå opp til slutt og rettferdigheten vil seire.  

« «En torn i øyet» »

Julie Hastrup

Mangler originalitet

«En torn i øyet» er ingen dårlig utviklet historie. Plottet kunne vært atskillig enklere, og forfatteren viser at hun har god kontroll over stoffet. Dessuten holder hun seg til saken, og lar seg ikke forlede til for mye utenomsnakk. Når romanen likevel ikke når de store høydene rent spenningsmessig har det å gjøre med den nevnte overtydeligheten i karaktertegningene, særlig i hovedpersonen, samt at den mangler originalitet.

Både historien og karakterene som befolker den er så klassiske krimingredienser at de i denne leserens hode blander seg med andre karakterer fra andre romaner og ganske raskt går opp i røyk.