FOR MANGE ORD: Ann Rosman vil nok gjerne bli en ny Camilla Läckberg, men når ikke helt opp til bestselgeren i svensk krim. Foto: BAZAR
FOR MANGE ORD: Ann Rosman vil nok gjerne bli en ny Camilla Läckberg, men når ikke helt opp til bestselgeren i svensk krim. Foto: BAZARVis mer

Hun ønsker litt for sterkt å ligne på Camilla Läckberg

Ann Rosman drukner krimdebuten i følelser.

ANMELDELSE: Ann Rosman skriver fra et univers som er bortimot identisk med Camilla Läckbergs Fjällbacka. Under restaureringen av fyret Pater Noster utenfor den lille byen Marstrand blir en død mann funnet i en kjeller. Mye tyder på at han har ligget der i mange år.

Kriminalbetjent Karin Adler settes på saken. Etterforskningen bringer henne inn i de private gemakkene til noen av småbyens mest fornemme borgere.

Ikke overraskende viser det seg at de bærer på mørke hemmeligheter, og at ikke alle er den de gir seg ut for å være.

Svigermor fra helvete
Rosman kan mye om svensk kystkultur og viser stor fortellerglede. Hun har dessuten ansatsene til en spennende historie her, men dessverre klarer hun aldri å forløse den.

Menneskene som befolker Marstrand er så karikerte at man ikke et øyeblikk får seg til å tro på dem.

Her er en svigermor som er så urimelig at hun får Snøhvits stemor til å fortone seg som diplomat. Her er kvinner som sliter med utbrenthet og angstanfall, fedre som knapt kan skifte bleier på sine egne barn og gamle damer som serverer boller med varme smil. Hovedpersonen selv sliter med en kjæreste som nesten aldri er hjemme, og når han først er det, gjør han ikke annet enn å rote i huset og rope fra soverommet at han vil ha frokost på senga.

«Fyrvokterens datter» er som en snekketur i skjærgården. Vi tøffer av gårde i bedagelig tempo, vi har god tid og er åpne for å stoppe på hver holme vi passerer. Denne tilbøyeligheten til å ta med ting som egentlig ikke hører med i historien finner man igjen hos Camilla Läckberg.

Den kunne kanskje vært tilgitt hvis selve krimplottet likevel var gjennomført og solid, men det er det ikke. Det har flere brister, og forfatteren burde konsentrert seg om å reparere disse heller enn å ta leseren med på lange og omstendelige leveringer i barnehagen. Ann Rosman er ikke streng nok mot seg selv, og streng må man være når man skriver krim.

Følelsenes tyranni
Rosmans språk lider av noe liknende. Det er ikke uten rytme, men det er så utflytende og fylt av klisjeer at det aldri makter å hensette leseren i den tilstanden forfatteren ønsker. Hvis hun for eksempel ønsker at leseren skal føle noe (og det gjør hun ofte), da hjelper det ikke at språket i seg selv er emosjonelt («Det føltes som om smertene skulle rive henne i stykker.» / «Hun sukket. Så utrolig vakkert.»).

Det finnes én scene i boka som skiller seg ut. Putte er en mann på omkring 60 som nettopp har fått beskjed om at han har kreft.

Beskrivelsen av Putte som forlater sykehuset og for første gang ser verden med øynene til en dødsdømt mann er litterært sett mye bedre enn noen andre beskrivelser i boka, ikke minst fordi forfatteren for en gangs skyld unnlater å skrive at Putte er fortvilet, men lar ham vise det gjennom handling.

Nok sjampo
Scenen der etterforsker Karin Adler nettopp har tatt seg et bad, er imidlertid mer representativ for romanen som helhet:

«Hun stilte seg i badekaret for å avslutte med en dusj og bannet da det gikk opp for henne hva hun hadde glemt å kjøpe dagen før. Sjampo. Heldigvis var det noen dråper igjen i den gamle flasken.»

« «Fyrvokterens datter» »

Ann Rosman

Og leseren tenker: Så hadde hun altså sjampo nok, likevel.