NÆRVÆRENDE: Mia Berner deltok med stor entusiasme i det norske kulturlivet. her på Aschehougs hagefest.
Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX
NÆRVÆRENDE: Mia Berner deltok med stor entusiasme i det norske kulturlivet. her på Aschehougs hagefest. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIXVis mer

Hun var litteraturens Wenche Foss

Mia Berner skrev om sin djevelsk onde mor.

ANMELDELSE: Plutselig var hun overalt i kulturlivet, med sine røde briller, røde stokk og røde gevanter. «Der er Mia Berner,» ble det hvisket, og jeg husker at jeg aldri riktig forsto årsaken til denne ærbødigheten, annet enn at hun hadde vært gift med den finske poeten Pentii Saarkoski.

I etterordet til erindringsboka «Tretten» gir Morten Strøksnes en del av svaret. Han gir oss et fargerikt innblikk i sosiologen, filosofen, journalisten og forfatteren Mia Berners bemerkelsesverdige liv.

Sterk skjebne
Mia Berner, født 13 juni 1923, vokste opp i den stavangerske høyborgerligheten. Hun jobbet som assistent for Arne Næss i Oslo under krigen, var med i motstandsbevegelsen og måtte flykte til Sverige. Der ble hun boende og jobbet i 25 år som universitetslektor i sosiologi ved Gøteborg Universitet.

Hun skal ha opparbeidet et imponerende nettverk. Hun skrev fagartikler, poesi, noveller og delvis biografisk skjønnlitteratur.

Da Saarkoski drakk seg i hjel 1983, begynte hun å gå i rødt for å lindre sorgen, og utgav sin mest solgte bok;  «P.S, Antecktningar från ett sorgeår» (I985).

Inntil hun som åttiåring vendte tilbake til Norge. Like plutselig som «intelligentsiaens svar på Wenche Foss» dukket opp, var hun borte. Mia Berner døde 9. desember 2009.  

Kiellandsk tidsånd
Den posthume erindringsboka «Tretten» oser av Kiellandsk tidsånd. Faren var industri,- og forretningsmann, og Mia vokste opp i en atmosfære av pjoltere, herreselskap og  tjenestepiker. En rikmannsdatter som, lik Astrid Lindgrens Marikken, drar på ferie og leker med den frekke fattigjenta Edvarda.

Vi får høre om vinteren i lensmannshuset inne i fjorden med de ugifte tantene, ostefat og kvalmende Trondhjemsuppe, gudelighet og britiske fjellklatrere med nikkers og rutete strømper.  

Den onde mor
«Tretten» er tegnet med barnets blikk. Lille Mias såre, intelligente og barnlig selvmedlidende blikk. Om hun som fikk ris for noe lillebroren hadde gjort. Om oppholdet på sykehuset da hun fikk difteri, og faren kom med 25 marsipangriser som forsvant før Mia hadde fått noen.

Det mest selsomme er bildet pappajenta Mia gir av sin mor. En nervøs, snobbete, iskald kvinne som jaget bort alle småpikene på trettenårsdagen hennes, og gav Mia ris i stedet.

Hun låste datteren ute om kveldene, slik at Mia enten satt redd og frossen i mørket, eller krabbet inn i kullkjelleren for å få varmen i seg. En mor som forgjeves prøvde å få datteren sperret inne på asyl, etter at Mia på trettenårsdagen tok igjen for all julingen, og klappet til sin mor.  

Fiksjon eller virkelighet
Det er umulig å vite hva som er dikt og hva som er sannhet i disse erindringene. Det er for så vidt også uinteressant. Dette er åtti år gamle Mia Berners bilde av barndommen og den onde mor, og «Tretten» gir dermed perspektiv på det flytende forholdet mellom fiksjon og virkelighet.  

Det vakreste og mest autentiske i denne boka er stoffligheten og sanseligheten i Berners gjenerindring av ruheten i grovt lin, rått høstløv, stikkende jærske sivtøfler, egyptiske bomullslakener, sykepleierens kalde hender og tante Olgas lettsindige parfyme.

DET er god skjønnlitteratur.