«Hundedager»

Nedrighet uten sidestykke.

FILM: Østerrikeren Ulrich Seidl vakte oppsikt med dokumentarfilmene «Animal Love» og «Models». «Hundedager» er regissørens spillefilmdebut. Den bør også skape debatt.

Filmen slekter på storheter som «Happiness» og «Magnolia», og tar opp noe av det Larry Clark forsøker i «Ken Park». Men der Clark roter seg bort i nakenhet, dundrer Seidl på med skjulte, filmatiske argumenter som gjør kritikken både tydelig og poengtert.

I «Hundedager» er forstadsfasadene rene og pene, men på innsida er menneskene - til og med vaskedamen - skitne. Vi blir kjent med seks forskjellige skjebner med ett distinkt fellestrekk: Samtlige bruker andre mennesker i ynkelige forsøk på å fylle sine følelsesmessige tomrom.

Særlig sterk er kritikken av mannsrollen. Filmen viser hvordan menn som egentlig bare er redde og ensomme, tyr til vold og maktmisbruk for å føle seg ovenpå.

Vi blir vitner til en nedrighet uten sidestykke, og ydmykelser av alle slag. Et ubehagelig resultat er at vi i publikum blir sittende og forakte det vi ser, akkurat som de på filmen forakter hverandre. På denne måten er vi ikke døyten bedre selv.

«Hundedager» er en metafor, men den sier noe om hvordan det verste i oss mennesker kommer fram under pressende omstendigheter. Stemningen blir klammere for hver dag som går. Men så kommer regnet.

Syndefallet?